Lou Reed svarte ofte kortfattet, og ikke alltid like logisk på journalistenes spørsmål. Her fra pressekonferanse på Sidney Airport (1974)

«There’s only one great occupation that can change the world, and that’s real rock ‘n’ roll. I believe – to the bottom of my heart, the last cell – that rock’n’ roll can change everything. And I’m a graduate of Warhol University. And I believe in the power of punk. To this day I wanna blow it up. Thank You.»

Dette sa Lou Reed da han ble tildelt «GQ’s Inspiration Of The Year» den 3. september 2013.

54 dager senere døde han, i en alder av 71 år.

De siste ordene til den tidligere frontfiguren i Velvet Underground setter punktum for en karriere som rett og slett var opprørsk. Han nektet å følge konvensjoner og valgte alltid sin egen vei. Kall det gjerne en livslang pønkinnstilling, som ikke minst gikk utover folk i mediebransjen.

Da han skrev om narkolangere, heroin, transvestitter og vold på 60-tallet var dette ukjent terreng innenfor pop og rock. I litteraturen var livets bakgater kjent stoff, og jazzen hadde også sine ofre allerede. Men tekstene innen den moderne musikken hadde vært ganske troskyldige. Den oppfatningen endret seg drastisk da mange av de engelske og amerikanske rocklegendene startet å leve slik de selv skrev i overgangen 60/70-tallet.

Lou Reed var en av de sentrale innen New Yorks kunstneriske undergrunnsmiljø, og ble gjennom Velvet Underground trukket frem i lyset av Andy Warhol. Stoffmisbruk florerte, og Reed fremsto som den dekadente rockens fremste apostel. Men han glemte aldri at han sto i evig takknemlighetsgjeld til Warhol.

Musikalsk var Reed overbevist om at alle mennesker kunne lære å spille sangene hans på en halv time og mente at enklest alltid er det beste:«One chord is fine. Two chords is pushing it. Three chords and you’re into jazz.»

Men til tross for noen artige uttalelser; det var ikke humor journalistene benyttet som teknikk da de skulle intervjue legenden. Mange var rett og slett pissnervøse for at Mr. Reed skulle være i det skikkelig infame hjørnet: Han var kjent for å lyve, villede, være gretten og/eller ikke svare på spørsmålene i det hele tatt. Spesielt på tv tok det seg dårlig ut…for journalistene.

En pressekonferanse på flyplassen i Sidney i 1974 viser hvordan han turnerte dem i flokk:

«Lou, you’re a man of few words, why is that?»

«I don’t have anything to say»

http://youtu.be/IeMIWCxHgQk

Og da han forsøkte å være morsom, fikk han heller ingen synlig respons. Her et intervju på dansk tv i forkant av Roskilde-festivalen i 1984:

«As I get older I get more and more jetlagged. Soon I probably have jetlag without leaving…(null respons fra den danske intervjueren)…I thought that was pretty funny…»(spol frem til 4:57 i intervjuet)

Den norske kulturjournalisten Leif Gjerstad, som intervjuet Lou Reed tre ganger, minnes på sin Facebook-side hvordan møtet med legenden var da de møttes første gang i 1989:

«Han hadde akkurat gitt ut skiva ‘New York’, og på forhånd ga plateselskap/management streng beskjed om at ‘New York’ var samtaleemnet.

‘No questions about drugs, sex, Velvet Underground or Andy Warhol’. Da ville jeg bli kastet rett ut! Hmm. Etter et kvarter følte jeg vi hadde fått litt kontakt så jeg dristet meg utpå glattisen og spurte om det forbudte.

Fikk et isnende blikk i retur mens han med metallisk stemme messet ‘We’re not supposed to talk about that!’. Mitt forsøk på «yeah, but..» ble kjapt og kaldt avbrutt av et nytt ‘We’re not supposed to talk about that!!’ Unngikk så vidt å bli kastet ut, og fikk fortsette intervjuet. Men da jeg bare hadde et kvarter igjen måtte jeg bare utpå med det forbudte igjen, så fikk han heller kaste meg ut. Nok en gang frøs blikket hans til is mens han like metallisk messet ‘We’re not supposed to talk about that!’

Denne gangen var jeg likevel litt bedre forberedt og sa ‘I know, but…’ og prøvde så godt jeg kunne å relatere mitt forbudte spørsmål til et av kuttene på «New York». Han ble taus. Lenge. Bare så hardt på meg før han endelig åpnet munnen og sa: ‘Ok’ Og så fikk jeg hele greia. Femten minutter om dop, sex, Velvet Underground og Andy Warhol.Da seansen var over trykket vi hender og sa høflig farvel. Jeg lykkelig over «å ha fått det til», men også med dundrende hodepine og store svetteringer under armene. Intervjuet står fortsatt, etter 30 år som musikkjournalist, som det mest slitsomme og utmattende jeg har opplevd med en artist.»

The Velvet Underground var det tredje albumet til gruppen med samme navn. Lou Reed var frontfigur.

Men ett av de virkelig klassiske intervjuene er blitt gjennomført av Niklas Källner, kjent fra «Skavlan». Det er blitt trukket frem som et skoleeksempel på hvordan man ikke skal gjennomføre et intervju.

Den da 22-årige Niklas skulle møte Lou Reed som besøkte Stockholm i mars 2000. Redaksjonen i programmet «Centrum» visste godt hvor stor Reed var, men Niklas var ikke spesielt opptatt av den aldrende stjernen. Og gjorde vel ikke akkurat hjemmeleksen på forhånd.

Selv om Niklas bare skulle fylle et segment i det svenske tv-programmet hvor kulturpersonligheter forteller om ‘kunstverket som forandret deres liv’,  hadde han hele 30 minutter til disposisjon. Da han etter syv av dem hadde brent av alle spørsmålene om den ukjente soulsangerinnen Lorraine Ellison, var det mer eller mindre slutt.

Reed skjønte fort at Niklas var helt blank når det gjaldt kunnskap om ham selv, og tok etter hvert over intervjuet. Niklas var i utgangspunktet ganske dårlig i engelsk, og stotringen ble ikke bedre da han innså hva som var i ferd med å skje.

Han opplevde alle journalisters mareritt; å miste fullstendig kontroll over intervjusituasjonen. Heldigvis for Niklas virket Reed både noe forbløffet og litt glad for å finne en annerledes blomst i den yrkesgruppen som han kanskje hatet mest intenst: Journalister.

Etter 15 minutter begynte Reed for alvor å ta sin nye rolle seriøst: Niklas svarte blant annet at han var redd for å fly. Niklas røpte at den siste kjendisen han hadde intervjuet var det britiske moteikonet Mary Quant,  og at Sverige er det beste landet i Europa.

Niklas presiserte også at Lou Reed ikke trengte å svare på spørsmål hvis han ikke følte for det. «Oh thank you so much», svarte stjernen, med en relativt stor slump ironi innabords.

Like etter røpte Reed hvor mye han egentlig foraktet journalister. – De er motbydelige…med unntak av deg. De engelske er noen svin, sa han og understreket det ytterligere med å fortelle at han syntes journalister var den laveste formen for liv.

Til slutt innrømmet Niklas at han ikke hadde flere spørsmål på lager. «Du har ikke flere spørsmål? Men Niklas…» sa Lou Reed og lo det som må ha vært hans hjerteligste latter.

Niklas ville bare vekk.

Men Lou Reed ga seg ikke: «Var det på grunn av mitt svar?» Niklas svarte bekreftende, og Lou Reed gjentok idet de brøt opp: «Jeg sa, du er unntaket…»

«Yeah!» svarte Niklas. Og styrtet sannsynligvis på dør, blek om nebbet.