Bruce

Bruce

Popklikk gir deg en liten historie om en magisk platebutikk, karusellkvelder og et øyeblikk for evigheten. Og selvfølgelig en deilig, deilig spilleliste.

På 80-tallet bodde jeg tre år i Gøteborg. Tre år fylt med studier, musikk og boksemat. Spagetti med pølser og lapskaus. Men for all del, det hendte jeg klinte til med pølser og potetmos også.

Jeg delte leilighet med et par medstudenter som ikke delte min enorme lidenskap for musikk. Noe som var en kjempefordel. Musikken som ramlet rundt i fellesrommene stammet stort sett fra min platesamling. Som vokste i takt med lengden på håret mitt.

Tom

Tom

Når jeg tenker tilbake, blir jeg så takknemlig at jeg nesten blir katolsk. For et liv! Friheten til å gjøre akkurat hva jeg ville lå på lur rundt hvert eneste hjørne. Et gult kjøleskap fylt med ”bæsj”. Kompiser som kom på besøk nesten hver helg. Konserter på Mud club og mystiske drinker på Gamle Port.

Vi snakker vanvittige karusellkvelder. Og ikke all verdens studier. Men akkurat nok til at jeg kunne se mutteren og fatteren inn i øynene uten å få fniseanfall.
Rett ved skolen lå det en platebutikk. En deilig rød platebutikk der man, etter et par-tre trappetrinn, ramlet inn i et lite musikalsk mekka. Et magisk sted jeg tilbrakte mer tid i enn jeg burde om målet var få en klapp på skulderen av lærerne.

Plura

Plura

Det var i det røde rommet jeg fant inspirasjonen, livsgnisten og gleden i et ellers tidvis grått liv bestående av elektroner, matematikk og lærebøker. Det var i havet av longplayere at tiden stod stille og universet ble tredoblet.

Vandrende rundt omringet av sigarettrøyk og lukten av papp og plastcovere, senket jeg skuldrene og ramlet inn i en eksistensiell boble ingen filosofer i verden har vært i nærheten av å beskrive så langt i verdenshistorien.

Jeg var lykkelig. Jeg var tilfreds. Og jeg fikk en vanvittig fet platesamling.

Da jeg besøkte Gøteborg for noen år siden var det røde rommet borte. Veggene var hvite og kaffen var moderne. Den langhårede fyren med den gode musikksmaken, som alltid klarte å lete fram den plata man spurte etter, var erstattet av tre vennlige blondiner som serverte meg en deilig croissant og to kopper kaffe med melk og kanel.

Da jeg tittet ut av vinduet, kom de gående mot meg. Tom Petty, Bruce Springsteen, Tom Waits, John Hiatt, gutta i Squeeze, Rod Stewart og Plura i Eldkvarn. Hakk i hæl ruslet Keith Richards. Da jeg vinket mot dem stoppet de opp og smilte tilbake.

Det var et vakkert øyeblikk. Et øyeblikk for evigheten.