4BA2BB7B-40ED-414C-8BB0-E462A770E745Keith Jarrett: «Solo-concerts Bremen Lausanne»  (1973)

Det skjedde i 1973. Altså – før Køln-konserten eller «Belonging» som vi gjerne forbinder ham mest med. Jarrett hadde spilt med Charles Lloyd, Miles Davis og gitt ut flere egne plater allerede. Han hadde til og med sunget på en av dem. Noe han senere, på underlig vis; tok opp igjen – til irritasjon og forstyrrelse for mange. I 1973 var Keith Jarrett 28 år gammel. Han var usikker på egen rolle, og hvilken retning musikken ville føre ham. Albumet «Facing You» med Jarrett alene ved pianoet fra året før – var spilt inn i Oslo – og hadde pekt mot noe. Et møte. Et møte ansikt til ansikt. Men med hvem?

Denne våren og sommeren satte Jarrett seg ned ved flyglene i konsertsaler i Nord-Europa og spilte spontant som i «der og da» gjennom konsertene. Nå er ikke det i seg selv unikt, men disse improvisasjonene er så sjeldent melodiøse, rytmiske og sammenhengende. Og musikken favner hele spekteret. Fra det oppløste og abstrakte via det lette og flyktige, til det heftige, svingende og herlig jublende. Her er jazz, gospel, folkemusikk og popmusikk. Ikke alt på en gang, men i en kreativ og dynamisk flyt; som en spennende reise gjennom fargerike land – eller en av Wes Anderson beste filmer.

Ikke et øyeblikk er stillestående eller kjedelig. Musikken bærer en kraftfull frihet i utfoldelse og skjønnhet. Fugler mot høsthimmelen – i tid, men også utenfor tid. Slik musikk kan være; når den er fri for forventninger, rammer eller begrensninger. Alt dette er fantastisk dokumentert på disse innspillingene – som opprinnelig ble gitt ut som et trippel-album på ECM.

Det var her Keith Jarrett både fant og var nære «noe»  Et uttrykk som han holdt fast ved og videreutviklet de neste tiårene – til han falt sammen av utmattelse – og ble alvorlig syk. Jarrett har en omfangsrik produksjon, alene og i samspill. Jeg har særlig lyst til å nevne den amerikanske kvartetten, som eksisterte parallelt med den nordiske kvartetten; og at «The Survivors Suite» er vel så flott som «Belonging». Javisst!

Han spiller også inn de Hartmanns nedskrevne musikk til Gurdjieffs «Movements». Det er ikke så mange som har dristet seg til det. I mine ører er disse stykkene sjelden vakker musikk – som Jarrett ønsket å formidle til et publikum utenfor de indre kretsene.

Etter sykdommen og en periode der han ikke trodde han kunne spille lenger – gjør han en ny solopiano-utgivelse; «The melody, at night with you» Tittelen viser tilbake til «Facing You» lik en fortsettelse eller et nytt møte. Denne gangen er det langt fra det storslagne og jublende. Musikken er skjelven eller nesten sprukken, men med et innstendig nærvær i pauser og anslag. Åpningssporet «I loves you, Porgy» rører meg fullstendig. 

«Solo-concerts Bremen Lausanne» er musikk som ikke lar seg styre av avspillingsmediet, men finner veien ut i det åpne rommet, danser i luften og tar lytteren inn i en samtale. Ja, for det er en samtale. Da Keith Jarrett satte seg ned ved flyglene i Bremen og Lausanne i henholdsvis juli og mars 1973 innebar dette en overgivelse og en frigjørelse. Til tonene, det åpne rommet, instrumentet og publikum. Til møtet og samtalen; og spørsmålet som følger til slutt – hvem er egentlig lytteren?