Lyttelua elsker å snakke om alle bilturene til Sverige da han var liten. Hvordan han og lillesøstra, Lualua, omhyllet av sigarettrøyk, spydde om kapp i baksetet akkompagnert av Tom Jones’ «What’s New Pussycat».

Tom Jones var nemlig favorittartisten til både herr og fru Lua, ekteparet som brukte mesteparten av ferien til å digge Tom Jones, røyke South State uten filter og tylle i seg ufattelige mengder Vodka & Pommac.

Ifølge Lua var krølltoppen fra Wales, som rett som det er får ei truse slengt midt i trynet under konserter, limet i familien. Noe som igjen resulterte i at pappa Lua tilslutt bygde et kapell tapetsert med Tom Jones-bilder på hyttetomta langt inni skauen.

Nuvel!

Da jeg i fjor sommer løp forbi postkassa på vei til Sentralbanestasjonen for å møte Lyttelua, stakk jeg av gammel vane hånda nedi postkassa. Jeg plukket opp en brun konvolutt som jeg slang ned i bagen i min ville jakt etter 42-busssen som allerede stod på holdeplassen om klokka mi var korrekt.

Les også Klin kokos

På togturen spilte vi Dexys «Don’t Stand Me Down», John Grants fantastiske «Queen Of Denmark», «Darkness On The Egde Of Town», John Otway, Dr. Feelgood og årets beste norske plate så langt, Grandes «You Are The Night». Da vi passerte Halden la vi inn et par Saturday Cowboys låter samtidig som vi spratt dagens første Pommac.

Etter å ha tilbrakt en sanseløs natt i selskap med stjernene og The Stooges, ble vi vekket av kråkesang og hjemvendte pungrotter. Lua pilte, som vanlig, ut på kjøkkenet og brygget kaffe spesial, mens jeg rota rundt i bagen på jakt etter en pille eller to.

Det var da jeg oppdaget den. Den brune konvolutten. Da jeg så innholdet, kastet jeg meg rundt, kysset Lua på kinnet, før jeg smalt cd’en i spilleren.

Da skiva var fedigspilt hadde både Lua og jeg kastet trusene våre opp på den imaginære scenen som ble tydeligere og tydeligere i takt med Pommac-inntaket.

– Kjøss meg i morra, jeg er blitt relliøs, var det eneste Lua klarte å kveile ut av kjeften samtidig som Tom Jones’ «Praise & Blaime» festet et solid balletak på det som fantes av liv på den gudsforlatte plassen.

Skjønt, gudsforlatt?

Tekstene som fylte skogens tomrom var fylt av så mye religion, savn, anger og søknader om tilgivelse, at pappa Luas kapell blinket mot oss fra den lille fjellkausen hvor det strakte seg mot en himmel som rustet seg til krig.

– Det er et tegn, ropte Lua i da det første lynet traff bakken.

Og vips satt Lua og jeg truseløse i kapellet til pappa Lua og hosta på oss et brokk eller to.