Knallsterkt debutalbum fra ellevilt bra band

D8F6735F-48D6-4C74-8BD9-D06B7CD1C634Plateanmeldelse: Valleypolicella – «Love Songs for Losers» (album, 2022)

Oslo-bandet Valleypolicella rommer fem livsglade kompiser med bakgrunn fra band som Local Store, Beezewax, Hiawata!, Pelicat, Løchstøer, Harvey Steel Show og Lazy Queen. Fem kompiser som akkurat har sluppet et debutalbum som er så til de grader sjarmerende, melodisterkt og lett melankolsk at hele verden burde stoppe opp og lytte. Et album som er spilt inn hos Bjørn Klakegg i de svenske skoger, og produsert sammen med Kenneth Ishak. To herrer Popklikk-redaksjonen har enormt stor respekt for.

En innspillingsprosess som beskrives på følgende vis av bassist Magnus Tveten:  «Vi stod opp, gikk i studio, drakk kaffe og øl og vin og røykte sigaretter og fortalte historier og lo, og spilte inn noe av den frekkeste popen skogene i Värmland har hørt.»

Og visst er musikken som ramler ut av rillene frekk pop av ypperste kvalitet; melankolsk pop som møter skranglete rock tilsatt svært fengende melodier og deilige harmonier. Selv har jeg valgt å putte musikken Valleypolicella lager inn i den hittil ubeskrevne, men aldeles nydelige sjangeren «rett på trynet rock med myke kanter». En sjanger som også omfavner band som The Replacements, The Libertines og Jacobites.

At de fem glade guttene også kan ha hørt mye på band som Teenage Fanclub, Buffalo Tom, Johnny Thunders og The Lemonheads, tror jeg nesten vi kan ta for gitt. Noe som gjør det mulig å hevde (med utestemme) at Valleypolicella lager musikk som på forbilledlig vis samler  musikalske sjangre som pop, powerpop, punk og garasjerock under den samme paraplyen.

Tittelen, «Love Songs for Losers», beskriver på fint vis flere av tekstene på plata, der kjærlighetens mange og tidvis store utfordringer, blir lagt under lupen av bandets låtskriver, vokalist og gitarist, Tore Løchstøer Hauge. En svært tilstedeværende frontfigur som synger med hjertet utenpå en usedvanlig tynnslitt helsetrøye av det gamle slaget.

En av platas store styrker er vekslingen mellom sjarmerende, skranglete låter og bittersøte ballader. Den rocka, og meget gode åpningslåta, «Met a Girl», rir på en bølge av el-gitarer, før den avløses av følelsesladede og nydelige «Valleypolicella Boys».

De to neste låtene, «Rio» og «Prison Tatto», er av den lett hissige og melodiøse sorten, der slentrende, men likefullt tettsittende el-gitarer, i stor grad får dominere lydbildet. På førstnevnte lener gjengen seg mot powerpopen, mens de på sistnevnte slenger inn litt pønka attityde i ligninga.

På «14.30», som er utstyrt med en trist og lett desperat tekst, skrus tempoet nok en gang ned. Omringet av lekende lette gitarer, synger Hauge vemodig vakkert om livets mange mørke irrganger og følelsen av ikke å strekke til. At neste låt ut, «Ice Age», hadde passet perfekt inn på opptil flere The Replacements-plater, er et utrolig stort pluss i boka der jeg kommer fra.

De to siste sporene, «Summer Cult Club» og «Hanging Out/Dreamers», avslutter plata på perfekt vis. To deilige poplåter plassert inn i et detaljrikt lydbilde som tilfører låtene en befriende vitalitet og energi.

Etter å ha hørt «Love Songs for Losers» en rekke ganger, er det enkelt å konkludere med at Valleypolicella har laget et fenomenalt godt debutalbum bestående av åtte låter det er så godt som umulig ikke å bli dønn avhengig av. Låter som evner både å sjarmere, engasjere og å få lettrørte lyttere til å gråte en aldri så liten skvett.

Tilslutt må det nevnes at platas cover, skapt av E. Ellectrick, er ualminnelig fargerikt og flott.

 

 

 

 

Espen A. Amundsen
Espen A. Amundsen

Idéhistoriker og tidligere musikkredaktør i ABC Nyheter.

Artikler: 1639