Isle Of Yours

Popklikk elsker powerpop, altså elsker vi I Was A King. Bandets nye plate, ”Isle Of Yours”, er så fin at vi lenge sleit med å finne dekkende superlativer.

Vi endte opp med ”dritbra”, ”knællers”, ”snabelaktig” og ”nettsus”. Popklikk har snakket med bandets frontfigur, Frode Strømstad, om ”Isle Of Yours”, favorittlåter, trommelyd og inspirasjonskilder.    

– For uinnvidde, hva er bakgrunnen for bandnavnet?

– Navnet kommer fra en låt av den amerikanske artisten Jandek. Jeg var veldig oppslukt av musikken hans en periode, og det var rundt da jeg startet prosjektet. 

– Hvordan vil du beskrive musikken på ”Isle Of Yours”?

– Alltid vanskelig å båssette seg selv. Men er vel popmusikk vi driver med, hvor vi da prøver å tøye begrepet så godt vi kan. Musikken på ”Isle of Yours”, er nok kanskje litt mer sammensatt enn ting vi har gjort tidligere. Vi har alltid hatt behov for å gjøre nye ting og å videreutvikle oss fra album til album, men dette har kanskje blitt tatt enda noen steg videre denne gangen. Det er fortsatt en god popmelodi som ligger til grunn, men der vi tidligere har hatt et veldig gitardominert lydbilde, har vi nå basert oss mer på tangentinstrumenter blant annet.

Anne Lise Frøkedal

Anne Lise [Frøkedal] synger mer og har skrevet mer denne gangen, noe som selvsagt også preger utviklingen. Vi fulgte også instinktet mer denne gangen, i stedet for å tenke på hva som er korrekt eller ikke. Låtene var mer gjennomtenkt og ferdig formet før vi gikk i studio. Tidligere har som regel låtskisser blitt presentert i studio og så har låtene blitt til der og da, mens nå hadde vi ideen på hvordan vi ønsket det skulle låte i forkant. 

– Vi elsker tromminga på ”Graveyards”, fortell litt om hvordan du jobbet med trommelyden på plata.

– Veldig kult å høre. Trommelyden er det nok trommis Bill Rieflin som skal ha kred for. Han hadde veldig klare ideer om hvordan han ville at trommene skulle høres ut. Vi jobbet med noen demoer sammen med ham før vi gikk i studio, og tror han fikk et bilde ganske tidlig på hvordan vi ønsket det, og hva han kunne gjøre for å få ting til å låte best mulig. Vi har hatt en utrolig bra kjemi med Bill siden første gang han spilte live med oss i 2012, og vi skjønte fort at vi kunne få til bra ting med ham i studio.

– På enkelte av låtene går tankene våre til band som Blondie og R.E.M. Er vi helt på jordet?

– Vet ikke hvor mye Blondie har influert oss akkurat, men R.E.M er jo et band jeg er stor fan av, så det har nok satt sine spor her og der. Bill har jo også spilt med R.E.M i over 10 år, så mulig det også har påvirket litt?!

– Plukk ut to favorittlåter fra skiva.

– Tror jeg må si ”Pet Cemetary” og ”Isle Of Yours”. ”Pet Cemetary” er en sang som fortsatt, etter å ha hørt den sikkert 1000 ganger, gir meg gåsehud. Det er en av Anne Lise sine sanger, og husker fortsatt da hun spilte demoen for meg første gang. Var komplett allerede da! 

Tittelsporet ”Isle Of Yours” er kanskje den sangen som tydeligst er summen av oss som band akkurat nå. Sluttresultatet har også trigget en hel del nye og beslektede sanger, så jeg er spent på veien videre. 

– Hvilken av låtene på plata ga deg mest motstand?

– Hm, ting gikk egentlig veldig på skinner i studio. Vi måtte gå noen runder med ”Best Wishes”, som i utgangspunktet ble spilt inn med trommer og full pakke. De sangene vi sleit med å få i havn, kom ikke med på plata.

– Vi elsker coveret;hvordan ble det en realitet?

– Ideen kom fra designer Torgeir Hjetland. Tror han kjapt skjønte hvordan han ville løse det visuelt, etter å ha hørt litt om tekster og titler og hva som lå bak låtene. 

– Når gikk det opp for deg at du skulle lage musikk?

– Tror det skjedde noe første gang jeg oppdaget ”Clouds Taste Metallic” av Flaming Lips. Det var en slik «Dette vil jeg også gjøre» oppvåkning. Det er fortsatt en av mine favorittplater.

– Hvordan møttes du og Anne Lise Frøkedal?

– Vi møttes gjennom hennes bror, som mente at vi måtte spille musikk sammen. Jeg hadde egentlig ikke kjennskap til henne eller musikken hennes før dette. Men tror han tok henne med på en I Was a King konsert, og fortsatte å pushe på, så tok ikke veldig lang tid etter dette at hun ble det første faste medlemmet i IWAK. Dette var vel i 2007, like etter at debutplata «Losing something good for something better» hadde kommet ut. 

– Hva slags musikk hørte du på i ungdomstiden?

– Det var nok mye av den klassiske gitarbaserte lo-fi og indierocken fra USA og New Zealand, i tillegg til Motorpsycho som preget ungdomstiden, og som også vekket musikkinteressen for fullt. Pavement, Sebadoh, Flaming Lips, Tall Dwarfs, samt alt som hadde tilknytning til Elephant 6 kollektivet. Oppvekst i utkant-Norge hadde sine musikalske begrensninger, men det trigget også en større utforskertrang og samtidig et behov for å gå motstrøms. Marit Karlsen og Harald Are Lund var viktige kilder til å oppdage nye ting. I tillegg ble det en del turer til Flekkefjord hvor Joakim Haugland og co trakk mange spennende band til rockeklubben sin. 

– Hvilke planer har dere for framtiden?

– Vi håper å få spilt mye live fremover, både i inn- og utland. Etter det blir det vel å komme seg i studio igjen for å lage ny plate. Mye og se frem til! 

– Hvem er tidenes kuleste sanger?

– Tror det må være John Lennon. Har laget mange småkjipe låter, men det står aldri på vokale prestasjoner. God mann! 

– Plukk ut tre album som har betydd mye for deg.

– Hva man velger her er alltid avhengig av dagsform, men disse tre har nok vært med på å merke meg ganske kraftig: 

R.E.Ms “Fables of the Reconstruction”. R.E.M er et band jeg har hørt utrolig mye på siste årene. Det tok lang tid og mange forsøk for virkelig å skjønne dette bandet. ”Maps and Legends” og ”Driver 8” fra ” Fables…” var blant døråpnerne. Finnes gull på alle platene deres, men det er nok de tidligere utgivelsene som er mest opp min gate. Vi spilte forresten med Peter Buck (R.E.M) i fjor sommer hjemme i Egersund. En utrolig inspirerende fyr på mange måter.

Olivia Tremor Controls “Dusk at Cubist Castle”: Gjennom Olivia Tremor Control, har jeg oppdaget utrolig mye musikk som har definert meg som både låtskriver og menneske generelt. Det var deres plater som åpnet øynene mine for 60 talls psykedelia, og annet krimskrams fra den perioden. Når jeg oppdaget nye band og artister var det alltid spennende å utforske deres inspirasjonskilder og utspring. I dette tilfellet åpnet det seg en helt ny verden. Det beste fra 90 tallets lo-fi/indierockscene transportert til 1968 og så tilbake igjen. Olivia Tremor Control står også for min største konsertopplevelse, da de sammen med Neutral Milk Hotel dukket opp i Flekkefjord i 98. 

The Flaming Lips “Clouds Taste Metallic”. Etter min mening en av de beste platene som kom ut på 90-tallet.Leken produksjon, sterke melodier, skrudde tekster kombinert med tidenes trommelyd og en gitarist fra en annen planet. Mmmm 

– Velg mellom følgende:

– Big Star eller Teenage Fanclub?

– Teenage Fanclub, er redd jeg ikke hadde oppdaget Big Star om det ikke var for Teenage Fanclub. 

– The Beach Boys eller The Byrds?

– Hm vanskelig den også, The Beach Boys har mer helhetlige og solide album bak seg, men Byrds har tøffere gitarlyd. Tror jeg går for gitarlyden og velger The Byrds. 

– The Soft Boys eller Robyn Hitchcock?

– Er vel en og samme sak det her. Men Robyn har definitivt gjort mye bedre ting i etterkant av Soft Boys, så da blir svaret Robyn Hitchcock. 

– Neil Young eller Bruce Springsteen?

– Neil Young, en langt mer spennende artist som fortsetter å utfordre seg selv og lytterne. Springsteen er best i små drypp, mens man kan overleve i lang tid bare på Neil Young. 

– Fleetwood Mac eller Tom Petty?

Tom Petty, har aldri hørt noe særlig på Fleetwood Mac

– The Ramones eller Michael Jackson?

– Ramones, av samme grunn som svaret over. 

– Nirvana eller Madonna?

– Nirvana, ”In Utero” låter fortsatt knall! 

– Oasis ellerTownes Van Zandt?

– Townes Van Zandt, satte skapet på plass i den fantastiske dokumentaren ”Heartworn Highways”. Oasis fikk jeg aldri taket på.