Anmeldelse: Bruce Springsteen: «The Promise»

Utgangspunktet for denne anmeldelsen er de 21 låtene som IKKE fikk plass på Bruce Springsteens «Darkness on the Edge of Town». Låter som enten kan kjøpes som en separat dobbel-cd eller som del av boksen «The Promise: The Darkness on the Edge of Town».

Men før jeg hiver meg ut i det, vil jeg oppfordre alle som elsker musikk å kjøpe hele sulamitten. Stort bedre enn dette blir det nemlig ikke.

«Darkness on the Edge of Town» er min Springsteen-favoritt. For selv om det massive lydbildet og de store følelsene på forgjengeren «Born To Run» har satt dype spor, er det først på «Darkness» at Springsteen, på en målrettet og jordnær måte, finner fram til kjernen i sitt eksistensielle og musikalske uttrykk. For å sette det på spissen kan man hevde at Springsteen byttet ut Phil Spector og Roy Orbison med Hank Williams og Woody Guthrie.

Lydmonsteret «Born To Run» sin hodeløse og ville flukt er nemlig på «Darkness» erstattet med en nøkternhet og en realisme som reflekterte behovene hos en artist som i stadig større grad søkte tilbake til sine røtter. Behov som innebar at Springsteen måtte ta noen særdeles tøffe valg når han skulle velge mellom det som er anslått til å være et sted mellom 40-70 låter.

Noe de 21 låtene på «The Promise» er med på å underbygge. Låter, som selv om de holder høy klasse, ikke passet inn i det universet Springsteen ønsket å skape på «Darkness». Et univers der det ikke var plass til verken kjærlighetssanger eller poppete soullåter.

Ut i fra et slikt perspektiv gjorde Springsteen det meste rett, selv om det innebærer at man må akseptere det nesten uvirkelig faktum at versjonene av klassikere som «Because The Night» og «Fire», framfor å bli inkludert, ble gitt bort til henholdsvis Patti Smith og The Pointer Sisters.

At Springsteen hadde beholdt «Because The Night» på bekostning av «Something In The Night», kunne jeg sikkert levd med. Tanken på at han kunne ha vraket «Racing In The Street», er derimot en ikke-tanke.

«It’s a bit tragic, because he [Bruce Springsteen] would have been one of the great pop writers of all time», uttaler Steve Van Zandt, bedre kjent som Little Steven på dvd’en The Promise: The Making Of Darkness On The Edge Of Town».

Og tar man utgangspunkt i «The Promise», har han definitivt et poeng. Flere av låtene henter nemlig så store mengder inspirasjon fra 50-og 60-tallet; Motown, Stax, Phil Spector, Elvis og Roy Orbison, at Springsteen mest av alt fremstår som en soulartist med store mengder populærmusikk i blodet.

På «It’s A Shame» og «Fire», to låter som definitivt har en rocka attityde, virker det nesten som om Springsteen helt bevisst velger ikke å tråkke pedalen i bånn. Noe som igjen får meg til å tenke på suverene Mink DeVille.

At «Come On (Let’s Go Tonight)» er en alternativ versjon av det som skulle bli «Factory», at «Talk To Me» endte opp på skive hos kompisen Southside Johnny og at «Ain’t Good Enough For You» ble forvandlet til Gary US Bonds hiten «This Little Girl», gjør selvfølgelig ingen verdens ting.

For selv om enkelte av låtene på «The Promise» er gammelt nytt, blir den verken dårligere eller mindre interessant for de av oss som ikke til daglig løper rundt med gamle Springsteencovere på hodet. Når man hører de 21 låtene kastes man nemlig tilbake til en tid da Springsteens skapende kraft kunne ha flyttet fjell. En kraft som også skulle gjøre seg gjeldende på «The River», der låter som «Drive All Night», «Independence Day» og «Sherry Darling», ble hentet frem fra skapet merket «Darkness-tapes».

Derfor, kjære popklikker, er det viktig at du tillater lekkerbiskener som «Wrong Side Of The Street» (sjekk pianoet!), «Candy’s Boy», «Gotta Get That Feeling» og «The Promise», å suse av gårde. Sistnevnte, der lyden av «Born To Run» og «Darkness» smelter sammen, er faktisk så vakker at selv ordene slipper taket.