Popklikk har meninger om KORTs «Invariable Heartache» og Dexys Midnight Runners-klassikeren «Don’t Stand Me Down».

PLATEANMELDELSE/NYHET: KORT: «Invariable Heartache

Jentene mine på respektive seks og åtte år elsker KORTs «Invariable Heartache». Noe som er et sjeldent godt tegn all den tid de også, akkurat som faren, går amok når artister som Dexys Midnight Runners, Eldkvarn, Thåström og Graham Parker tar fart og kaster seg ut av høyttalerne i nordeuropas kanskje mest rotete stue.

«Invariable Heartache» fremføres av to vidunderlige mennesker som synger om svulmende hjerter og trøblete kjærlighetsliv. Kanskje ikke tilfeldig at individene som skjuler seg bak artistnavnet KORT heter nettopp Kurt og Cortney?

At Kurt Wagner, mest kjent som frontfigur i Lambchop, er en musikalsk kjernekar er så gammelt nytt at selv Moses står på maillista til mannen med de mange hodeplaggene. Cortney Tidwell derimot, er et noe mer ubeskrevet blad selv om hun allerede har rukket å gi ut et par fine plater.

Det spesielle med «Invariable Heartache» er at alle låtene er håndplukket fra utgivelsene til det lille plateselskapet Chart i Nashville som etter å ha blitt ledet av Cortneys bestefar Slim Williamson, ble drevet videre av faren Cliff Williamson. At Courtneys mor, nå avdøde Connie Eaton, ga ut plater på Chart, gjør selvfølgelig ikke historien mindre interessant.

I utgangspunktet består plata av tradisjonelle countrylåter. Et utgangspunkt som på delikat vis krydres med store doser pop, deilige harmonier og smarte arrangementer.

Da åtteåringen påpekte at det hørtes litt ut som han med det hvite håret, altså Nick Lowe, forstod jeg med en gang hva hun mente. Noe som igjen fikk meg til å grine av glede. Trippel lykke kalles det visst.

PLATEANMELDELSE/RETRO: Dexys Midnight Runners: Don’t Stand Me Down

Kevin Rowland og hans Dexys Midnight Runners siste plate «Don’t Stand Me Down» mottok en haug dårlige anmeldelser av et presskorps på kjøret da plata ble sluppet i 1985.

Crime of the century? Definitivt. «Don’t Stand Me Down», som i dag har oppnådd klassikerstatus, er en av verdens beste plater noensinne. Og det er et faktum, ikke en påstand. Smak og behag? Glem det.

Om du mot formodning ikke har hørt om Dexys Midnight Runners, er det bare å kjøpe alt bandet har laget. Noe som ikke bør være for komplisert all den tid Dexys kun har sluppet tre album. Så langt. For nå hviskes det i gangene at noe nytt kan være på gang.

«Don’t Stand Me Down» fås i to versjoner, originalen fra ’85 og «Directors Cut» fra 2002 som inneholder et ekstra spor, «Kevin Rowland’s 13th Time», og fete linernotes fra far sjøl. «This Is What She’s Like», «My National Pride» (også kjent som Knowledge Of Beauty) og «The Waltz» er låter skapt for evigheten.

Panegyrisk, moi? Selvfølgelig, men ikke uten grunn. «Don’t Stand Me Down» er et album du må eie om du er «in it for life». Yup.