Låter helt avsindig tøft!

D9B2E405-92A0-4CA8-8378-09710E347156Plateanmeldelse: Shame – «Drunk Tank Pink» (album, 2020)


Da Shame debuterte med «Songs of Praise» i januar 2018, tok jeg sjansen på å utrope albumet til årets plate – noen snaue uker inn i året. Så overvevisende var den plata. Og det holdt helt inn, mente jeg da året var omme.

Det lages utrolig mange bra plater, men tidvis har det vært lenge mellom de virkelige slående rock-albumene – sånne plater som gir deg fornyet tro på at sjangeren stadig har relevans, fortsatt evne til fornyelse og kan bety noe mer for folk enn å være lett underholdning. «Songs Of Praise» var et sånt album.

Forsinket med nesten et år grunnet pandemien kommer oppfølgeren, «Drunk Tank Pink» – plata var ferdig innspilt for over et år siden. Shame slapp flere lovende singler i oppløpet i høst – og som singlene antydet, har bandet brukt tiden godt!

La det være sagt med en gang: Dette er IKKE den umiddelbare plata debuten var – albumet mangler en opplagt singelhit og «instant classic» som «One Rizla». Likevel kan dette vise seg å være et mer interessant og givende album etter hvert.

Jeg har sans for band som ikke går minste motstands vei – og dette bandet går aktivt inn for oppsøke finurlige snubletråder og lage noen kronglete nye stier selv. De har opplagt ambisjoner om å skape noe helt nytt, og jeg synes de får det til!

Navn som The Fall, tidlig The B-52s, The Pop Group, Pere Ubu og Art Brut, men også band som Franz Ferdinand, Arctic Monkeys og Killing Missile, samt en liten dose Television, dukker opp i referanseletingen, men først og fremst er dette et band med en helt egen lyd!

Albumet er komplekst, søkende, massivt og overveldende. Det låter helt avsindig tøft!

Intens og frenetisk tromming, melodisk og aggressiv bassing, allsidige, rytmiske og kantete gitarer overalt. Og ikke minst: En effektiv og hyppig bruk av høy allsang-koring, som jeg tror jeg knapt har hørt maken til før!

Vokalist Charlie Steen er intim, snerrende og overbevisende – som en forvirret bastardsønn av Joe Strummer, Iggy Pop og Mark E. Smith – en av låtene gir den samme deilige følelsen av å varsle noe helt nytt som åpningslåta på The Clash-klassikeren «Combat rock», «Know your Rights».

Lydbildet er nesten i overkant stort  – etter første lytting tenkte jeg at ambisjonene var større enn evnene. Men så: for hver lytting åpenbarer det seg detaljer i både lydbilde og låtstrukturer som løfter plata til nye nivåer.

Det dominerende inntrykket her er avarter av postpunk, og det går stort sett unna med en helt hemningsløs og herlig energi. Noen av låtene har også noe riktig så forløsende skifter, som når det enorme og løse refrengøset inntreffer et stykke ut i «Water in the Well», eller når taktskiftet snur «Born in Luton» fra primalpunk til gyngende og suggerende indierock a’ la Sonic Youth på sent 1980-tall.

Hele veien låter rytmeseksjonen fantastisk, samtidig som de ofte kantete, men veldig varierte  gitarene, skaper et rikt og komplekst lydbilde (som strengt tatt har lite med punk å gjøre..).

Shame har heldigvis også klokskap til å innlemme et pusterom, «Human, For a Minute», der de larmende gitarene er erstattet av et åpnere landskap og roligere tempo med mer plass og klang.

Den hardtslående, men tydelige, produksjonen er rattet i land av James Ford, tidligere trommis og produsent i The Last Shadow Puppets, et samarbeid med Arctic Monkeys’ frontfigur Alex Turner. Ford har også produsert plater med nettopp Arctic Monkeys og blant annet Mystery Jets og Florence and the Machine – også standup-komiker (!) Lenny Henry er listet opp som produsent.

Jeg har en snikende følelse av at også dette albumet kommer høyt opp på i hvert fall denne anmelders årsoppsummering, når den tid kommer. Etter noen runder melder den gode «Vil høre igjen. Nå»-følelsen seg markant. Det er alltid et godt tegn.

Foto: Promobilde Dead Ocean/Playground Music Norway.

Morten Solli
Morten Solli
Artikler: 147