A5867519-3AC0-46B3-B396-4743230BD98EPlateanmeldelse:  Hilma Nikolaisen – «Heritage» (album, 2021)


Hilma Nikolaisens tredje album har en tiltalende og avstemt ro over seg. Hun gjør alt selv, med unntak av fresk vokalstøtte på avslutningslåta. Arrangementene er minimalistiske, men også fantasifulle og spennende. Sangene er i stor grad skrevet på nylonstrenger-gitar, men utvides med klarinett, piano, fløyte, bassgitar, perkusjon og tolvstrenger. Det låter suverent.

At forskjellige personer har stått for miksing av enkeltsangene, bidrar til at hver låt framtrer distinkt, med sin egen karakter. Det er særlig sangharmoniene som jeg blir sittende å lytte til. De er utsøkte. Nikolaisen har en lett sløret, svakt slentrende sangstemme, med deilig luft i stemmen. Hun synger tett på mikrofonen; med stil og avslappet tilstedeværelse.

Sangene hennes beveger seg i et løfterikt, kreativt og personlig pop/vise landskap. Jeg hører en svak gjenklang fra bossa og amerikansk vestkyst. Det er fristende å nevne Beach Boys eller Brian Wilson, men tror ikke jeg skal gjøre det. Du må lytte selv!

Det er flott med prosjekter som dette, som ikke forsvinner i svimmel strømme-zapping, men faktisk krever at vi setter oss ned og lytter – til det formatet musikken er laget for. «Heritage» er en hyllest til albumet og lp-platen. Det er kanskje den arven tittelen refererer til. Sangene handler om alt vi deler og «å være i musikken». Stedet der lyttteren er den samme som utøveren.

Det siste sporet «All In (into the outset)» opplever jeg som en livsbejaende programerklæring til åpenhet og den friske friheten i hvert eneste øyeblikk. Noen favoritter på plata; «Untitled (where are you now)» «New Kids»  og «Time Out Interlude».

Foto: Julia Naglestad (promo)