PLATEANMELDELSE: John Olav Nilsen & Gjengen: «Det nærmeste du kommer»

John Olav Nilsen & Gjengens debutalbum «For sant til å være godt» traff som ei kule og fikk meg til å blø fra alle de rette stedene. Nilsens hjerte/smerte-poesi fikk meg til å tenke på alt fra vampyrer, Håkan Hellström, tomflasker, tunge regndråper og nakne kvinnfolk. Litt som om ei lerke og en ravn sloss om å bygge rede i min aldrende hjerne.

Noe som vel neppe kan defineres som hverdagskost. For sant til å være godt kunne nemlig like så godt vært for godt til å være sant.

Den første gangen jeg hørte bandets nye plate tenkte jeg umiddelbart at det var mer av det samme. Å lytte på «Det nærmeste du kommer» opplevdes som å bli med gamledama hjem etter en kaotisk ungkarstilværelse. Trygt, fint og forutsigbart. Det føltes litt som å bli plassert på en grønnmalt benk i en hage i Loddefjord.

Men etter et par gjennomlyttinger begynte nyansene som skiller «Det nærmeste du kommer» fra forgjengeren å tre fram. Som for eksempel den tighte produksjon og hintene til 80-tallets musikkscene i Manchester. Når også låter som «Lengsel i luften», «Skrekkfilm», «I veien» og «Klokkene» for alvor begynte å vise muskler, forstod jeg at «Det nærmeste du kommer» trolig er det nærmeste du kommer (pling) et band som ønsker å bevare sin identitet og sitt musikalske utrykk framfor å gå nye veier.

Med andre ord; selv om «Det nærmeste du kommer» ikke når helt opp til debutskiva har musikken til John Olav Nilsen & Gjengen så mange kvaliteter at både gamle og nye fans  vil kjenne at lengselen puster dem i nakken når låtene kastes mot dem fra det store intet ett eller annet sted i Loddefjord.