Roger Waters har nok en gang bygd opp muren han til stadighet rev ned i 1980. Jeg skal få med meg det gigantiske rocketeateret i Berlin neste sommer, men det store spørsmålet som alle Pink Floyd-fans stiller seg: Dukker David opp?

The Wall er så absolutt Waters mesterverk og nærmest som et soloalbum å betrakte. Men dobbeltalbumet hadde knapt vært komplett om ikke David Gilmour hadde servert publikum verdens beste gitarsolo i en av verdens beste låter. Ofte er gitarsoloer skapt for at gitaristene skal vise bandet og fansen at de kan bruke ekstremt mye bortkastet energi på å tvære ut en god låt.

Gilmours fantastiske gitartone gir meg imidlertid ståpels den dag i dag. Det tar flere minutter å få dempet hårstruttingen etter at det salige ekkoet fra Gilmours Fender har forsvunnet ut i stratosfæren. Heldigvis har jeg fått høre denne guddommelige gitartrakteringen på konsert, to av dem via betongen på Valle Hovin.

Du blir alt annet enn nummen av «Comfortably Numb». Her er til og med de profesjonelle enige seg i mellom. I gitaristenes eget Guitar-magasin, har klassikeren blitt kåret til sangen med tidenes beste gitartone.

Det er denne overjordiske gitartonen jeg er livredd for å gå glipp av i Berlin.

Joda, gitarist Snowy White (eks-Thin Lizzy) vil være med for å sikre kontinuiteten i gitarspillingen. Han deltok på første delen av Pink Floyds liveturné i 1980, han var med da Roger Waters rev ned muren i Berlin i 1990 og er med igjen i år. Han har tryllet frem sin egen klokkeklare signaturtone (ikke minst formidlet i den nydelige balladen «Bird of paradise» fra 1983), men bare så det er klinkende klart: Snowy White er ingen Dave Gilmour!

Jeg var til stede da langt over 300.000 mennesker valfartet til Berlin i 1990 og opplevde White spille gitarsolo etter at Waters og Van ‘The Man’ Morrison forsøkte å gjenskape Floyd-magi den gang.

Waters hadde fått med seg en rekke store artister til Berlin, men likevel greide verken Eric Clapton, Bruce Springsteen, Peter Gabriel, Stevie Winwood, Joe Cocker eller Rod Stewart å prioritere denne spektakulære begivenheten.  Det spruter liksom ikke like mye av The Hooters, Paul Carrack, Thomas Dolby, Bryan Adams, Scorpions og Cyndi Lauper, men en gjenforening av The Band pluss oppmøtet fra Van Morrison, Sinéad O’Connor, Marianne Faithfull og Joni Mitchell klarte å redde kvelden, i hvert fall kredmessig.

Og kredbarometeret er jo viktig når man er 25 år og musikkfrelst. På støvete Potsdamer Platz, i ingenmannsland mellom den ytre og indre Berlinmur, opplevde min fremtidige frue, gode venner og jeg selv oppføringen av en av de mest omtalte begivenheter i rockhistorien.  Showet var grandiost, intrikat og spektakulært, i hvert fall det vi greide å skimte der vi stod 150 meter unna.

Musikalsk sett var det verre. Allerede i starten forsvant lyden på «The Thin Ice» i det limoen til de tyske puddelrockerne i the Scorpions kjørte opp foran den 25 meter høye muren. Det samme skjedde med vokalen til Sinéad O’Connor da hun avleverte sin versjon av «Mother». Det siste gjorde egentlig ikke så mye, siden O’Connor umulig kunne ha hørt sin egen stemme. Lyden bar i det hele tatt svært dårlig denne strålende Berlin-kvelden.

The Wall-sounden SKAL jo være enorm! Du skal få øresus og bli blåst til fillebiter av lydveggen. Det er kanskje derfor jeg så veldig gjerne vil tilbake for å oppleve The Wall igjen, om ikke på helt samme plass. Potsdamer Platz er i dag en splitter ny bydel.

Berlin-showet er i 2011 lagt innendørs til de moderne O2-hallene i gamle Øst-Berlin. Da skal jeg endelig få oppleve The Wall slik den bør låte. Hvis Dave Gilmour dukker opp da.

Det legendariske magasinet Rolling Stone mener å ha kildene i orden og lover et Comfortably Gilmour-moment i løpet av turneen.

Wish he would take Berlin.