01226CB6-5DC6-4DD9-8359-CDC503DD24C0Plateanmeldelse: The Natvral – «Tethers» (album, 2021)

Vi liker å bli litt overrasket, vel? Det er noe fint når en artist man har plassert i en boks plutselig befinner seg i en annen boks. Slik er det med The Natvral (nei, ikke spør om jeg vet hvorfor det skrives slik), som er det nye prosjektet til Kip Berman, forhenværende forgrunnsfigur og låtskriver i The Pains of Being Pure At Heart. De spilte en form for uperfekt perfeksjonert ur-indiepop inspirert av shoegazen fra 80- og begynnelsen av 90-tallet.

I The Natvral har Berman lagt skotittingen bak seg. Vokalen er ikke lenger av den dempete sorten, gjemt bak gitarer, klang og store trommer. Med «Tethers» har han gått noen tiår tilbake og med det entret en ny tid som låtskriver. Her er det klassisk låtskriving som står på inspirasjonsmenyen. Det er ganske åpenbare blikk bakover til da Dylan «gikk elektrisk», både i vokal og «vibe», kan vi kanskje si.

Låtene framføres med en stor dose overskudd og folkrock-trøkk, med førstelåta «Why Don’t You Come Out Anymore?» som første eksempel. Berman tester stemmen i en låt med fint driv og et helt nydelig orgel som vibrerer i bakgrunnen sangen gjennom. Singelen «Sun Blisters» gjentar glansnummeret, med en låt som kanskje når enda lenger inn, breddfull av hooks, mens «Sylvia, the Cup of Youth» avslutter en slags orgelbasert folkrock-trilogi.

Kanskje er det lyden av en tidligere indiepop-stjerne som har blitt voksen dette? Berman har fått kone, unger, bosatt seg i universitetsbyen Princeton og tydeligvis funnet ny inspirasjon. Tempoet tas også ned, som i «Tears of Gold» der cleane el-gitarer svøpes rundt en tolkning av en historie fra norrøn mytologi om Frøya. Velkommen til det gamle nord snart, Kip, sier vi!

Men, altså, det er mer! «Stay In The Country» er heartland-rock i New Jersey-tradisjonen (dere vet Bruce og alt det der). Man formelig ser for seg bilturen ut til landet: «Won’t you stay / in the country with me?». Sistelåta «Alone In London» er en perfekt avslutning. Etter livsbejaende og hjertefølt frihetspop, tar Berman det noen knepp ned. En nydelig og litt trist gitarballade om rockens klassiske tematikk om… ja, du gjetter det sikkert!?!?

Jeg trengte sånn musikk nå. Hva andre trenger, skal jeg ikke uttale meg om, men kanskje det kan fylle noen tomrom for andre også, mens vi fortsatt sitter hjemme og venter på en gjenåpning… eller gjenfødsel?

Foto: Kanine Records (promo)