76EA6B27-23D9-480C-8F18-DA699085AE6DPlateanmeldelse: Paul McCartney – «Paul McCartney III» (album, 2020)

Det er ikke så lenge siden at det var førti år siden John Lennon døde. Peter Jackson er i ferd med å skrive om det siste kapitelet i Beatles-sagaen med den reviderte «Let It Be»-filmen. Phil Collins har uttalt at han bærer et nag til Sir Paul. Men å bære nag er en lite hensiktsmessig aktivitet, da objektetden naget rettes mot, som regel ikke er oppmerksom på dette. Den skadelidende blir altså bæreren selv.

Selv kan jeg tilgi mye fra Paul McCartney. Det er jeg sikker på at Phil Collins også kan. Sir Paul har i tillegg ertet på seg Mick Jagger. Nå kan det hevdes at McCartney, på flere tidspunkt, har skrevet minst like dårlige sanger som Stones-gutta! Samtidig er det slik at McCartney, Jagger og Richards må gi seg på et tidspunkt. Eller er det noe vi ikke vet? Prosjektet «McCartney» begynte i 1970 og finner nå en mulig avrunding med «McCartney III» Kanskje. Chicago kom opp i over tjue kronologisk nummererte album før bandet og lytterne mistet tellingen og interessen.

Sir Paul er altså alene i studio, omtrent på samme måte, som da han booket studiotid i Abbey Road for innspillingen av sangene til «McCartney I» for rundt femti år siden. Det første albumet var en low-fi klassiker flere tiår før dette ble en etablert utrykksform. Alt for egen hånd og egen maskin. Nå har han sitt eget studio. Sangene er spilt inn under lockdown eller rockdown som de sier i England. Den grunnleggende ideen har vært å lage plata raskt og spontant. Det kan imidlertid virke som om han har gitt seg selv for lite tid. Her er tildels stive tråkk i gamle spor, og lite spenstig materiale. «Chaos and Creation in the Backyard» (2005) hadde mye av det samme konseptet, men er en langt bedre plate. Faktisk en av hans aller beste.  

Åpningslåta er mest et riff han leker med – uten at det blir mer enn akkurat det. «Find My Way» er en sang han har skrevet mange ganger før og med bedre resultat også. Loops kan fungere godt og mindre godt. Her finner vi mest av det siste. Generelt sliter jeg med lyden på albumet. Den oppleves som digitalt lukket og lite åpent tiltalende, om jeg kan si det slikt. Det er synd, for jeg hadde håpet på det siste.

Et gjennomgående tema synes å være alder, tiden som går, relasjoner og alle tings forgjengelighet. Dette som kommer snikende på oss etterhvert som vi blir eldre, helt til det griper deg i skuldrene og hvisker «bø». McCartney har mye på hjertet, men jeg synes ikke han han får det ut. Melodien på «Women and Wives» høres velkjent ut, uten at jeg klarer å peke på akkurat hvor den hører hjemme. På «Deep Deep Feeling» står han og stamper i et klaustrofobisk kjellermørke. Han prøver hardt, uten at det blir forløsende – bare altfor langt.  «Slidin’» og «Deep Down» er enda mer anstrengende.

Men det er fine ting på plata. «Pretty Bboys» kan jeg like. Han lykkes best på de akustiske låtene. «The kiss of Venus» har flotte karakteristiske vendinger. Stemmen er ganske skutt, og kanskje burde han valgt en annen toneart, men denne sangen er et sympatisk bekjentskap. «Seize the Day» liker jeg også, selv om dette er en melodi han har skrevet mange ganger før.

Avslutningslåta «When Winter Comes» er favoritten. Lydbildet er enkelt. Det er slik jeg vil høre han. På «McCartney III» savner jeg den umiddelbare lekenheten og åpenheten som gjorde den første plata så fascinerende. Paul McCartney har alltid likt å eksperimentere. Det gjør han her også, men uten at han finner fram til godlyden. «McCartney III» er mest frustrerende og rastløst tilfeldig. Sånn sett er albumet ikke helt ulik andre skiver i McCartney-katalogen.

Foto: Capitol Records (promo)