Plateanmeldelse: Lord Huron – «Long Lost» (album, 2021)

Om du ikke har hørt om Ben Schneider fra Lansing, Michigan, er det helt innafor. Om du ikke har hørt om bandet han fronter, Lord Huron, er det heller ikke så underlig, selvom de akkurat har sluppet sitt fjerde album, «Long Lost».

Nå som du har lest dette finnes det derimot ingen unnskyldninger. Fra og med nå, bør du rekke opp hånda om noen nevner Lord Huron. Er lite jubelrop er også helt innafor.

Om du er en av dem som har fulgt med i timen, har du trolig fått med at bandet i 2012 slapp det kritikerroste albumet «Lonesome Dreams», og at de tre år senere fulgte opp med «Strange Trails», der hitsingelen «The Night We Met» per i dag har 773 millioner avspillinger på Spotify, en låt som er blitt hyppig brukt i både filmer og tv-serier. Men ikke nok med, låta bandet slapp i 2018, «The Night We Met», med Phoebe Bridgers, hadde over 131 millioner avspillinger siste gang jeg sjekka.

Hva så med bandets nyeste påfunn?

De nydelige arrangementene på «Long Lost», der et lite hav av strykere ofte fyller ut lydbildet på eksemplarisk vis, skaper en atmosfærisk og drømmeaktig stemning som åpner opp døra til et vidunderlig musikalsk univers. En stemning der folk, country, pop, palmesus og spagetti-western, bytter på å spille hovedrollene. Ben Schneiders stødige og varme vokal er en særdeles viktig ingrediens plata igjennom. En stemme som kan minne om en fin miks av Roy Orbison og Chris Isaak.

Da jeg hørte «Long Lost» første gang gikk tankene umiddelbart til sistnevnte, men etterhvert dukket også artister som Sam Outlaw, Fleetwood Mac, Fleet Foxes og soundtracket til Twin Peaks opp i horisonten. Lydbildet, og da spesielt gitararbeidet, refererer rett som det er til musikk som dukket opp i USA på 50 og 60-tallet.

Men selvom musikken kan oppleves som noe tilbakeskuende, er den i aller høyeste grad også moderne og oppdatert. Den fløyelsmyke produksjonen og det krystallklare lydbildet, tilfører plata både et frisk og moderne snitt som på behagelig vis glir rett inn i nåtidens musikkunivers.

«Long Lost» er et album der brikkene ganske raskt faller på plass. Låtene glir sømløst over i hverandre og fremstår som en helhetlig produkt der både tekster og melodier er nøye tilpasset hverandre. Og sånn sett bør plata ses på som en konsept man hører gjennom fra begynnelse til slutt.

De fleste låtene er i besittelse av en melodiøs kraft som raskt smitter over på lytteren. Noe «Mine Forever», «Long Lost» muligens er de beste eksempel på. Strykearrangement på sistnevnte er sterk kost. At flere av låtene, som for eksempel «Love Me Like You Used To», «Twenty Long Years», «Drops in the Lake», har cowboyhatten på snei, er både sjarmerende og svært kledelig. På platas første singel, herlige «Not Dead Yet», leker bandet seg med rockabilly, og på «At Sea» går turen til Hawaii.

«Long Lost» er kort fortalt et svært variert album der Lord Huron lykkes med stort sett det meste. Om du skulle være i tvil, kan du sjekke ut en av platas aller beste låter, «I Lied», der stemmene til Allison Ponthier og Ben Schneider får lykketermometere til å gå fullstendig bananas.