0CD9E002-9DCE-491B-8CE5-A48792EE3B5APlateanmeldelse: Karen Jo Fields – «This Is No Time» (album, 2021)

Det er gått 10 år siden Karen Jo Fields slapp sin siste plate, EP’en «4 Songs». Men de fleste forbinder henne nok først og fremst med platene hun ga ut på 2000-tallet, «Embrace Me» (2000), «Chase The Blue» (2003) og «In Your Pages» (2005). Tre album som gjorde inntrykk på mange.

Fields duett med Pål Angelskår på Minor Majoritys «Dancing In The Backyard» – en låt de skrev sammen – fikk også mye oppmerksomhet da den landet i 2002. Og da Minor Majority dukket opp med nytt album tidligere i år føltes det helt naturlig at hun bidro med nydelig vokal på en av platas beste sanger, «Julia Jacklin’s Voice».

For noen uker siden slapp Karen Jo Fields sitt fjerde album, «This Is No Time». Et album med så mange kvaliteter at det ganske kjapt skjøv alle konkurrerende plateslipp i bakgrunnen. Og tro meg – dem er det mange av.

Nordicana er et begrep som ofte benyttes av norske anmeldere og artister. Et begrep jeg har et noe ambivalent forhold til. Men, om man først skal bruke det, tenker jeg at «This Is No Time» trygt kan plasseres der. Akkurat som musikken til for eksempel The Northern Belle og Ida Jenshus. Men når jeg lytter på «This Is No Time» går tankene mest av alt i retning av en pop’ete utgave av Fleetwood Mac. Noe som først og fremst skyldes de nydelige koringene som preger mye av plata.

På sitt fjerde album lykkes Karen Jo Fields ualminnelig godt med å lage svært gode melodier og fengende refreng. Godt hjulpet av Tobias Flottorp Helzers luftige og lekre produksjon, der Fields’ besnærende stemme ligger så langt framme i lydbildet at man nesten kan kjenne pusten hennes, drives låtene framover av en deilig miks av gitarer, trommer, bass, synth og piano.

Fields, som har skrevet alle låtene selv, forteller i presseskrivet at hun synger om avmakt og å miste kontrollen, om familie, røtter og vennskap, om chille sommervibber, løsrivelse, forelskelse og mye, mye mer. Det vi på godt norsk kaller levd liv. Og hun gjør det med både troverdighet og innlevelse.

Da jeg hørte plata første gang, falt jeg umiddelbart for den rastløse og fengende åpningslåta «Dark Sky». Men også den rolige balladen, «I’ll Be There», med Pål Angelskår på gjestevokal, og særdeles nydelige «Weightless», traff på første forsøk.

Nå har jeg kommer dithen at jeg setter stor pris på hele sulamitten. Enten i et drag, eller enkeltlåter litt her og litt der. I skrivende stund er det tittellåta og «False Compassion» som topper lista, men i går kveld fikk jeg ikke nok av verken «Horses» eller «Tell Me All».

Med «This Is No Time» har Karen Jo Fields laget sitt kanskje beste album så langt i karrieren. Et album som fortjener å bli spilt både her, der og overalt. Og sist men ikke minst – et album som fortjener langt mer oppmerksomhet enn det har fått så langt.