Cass

Cass

Etter konstant masing fra Lyttelua, har Øyvind, Kenneth og Espen endelig klart å velge ut sine musikalske favoritter for 2016. Kenneth, som var raskest på avtrekkeren, plukket ut tre skiver Espen også ville ha med.

Noe som resulterte i at Espen måtte knekke tre nye nøtter i en sabla hektisk juletid. En liste uten Dexys, liksom? Øyvind derimot, tråkket ingen på tærne. Godt hjulpet av et par flasker Pommac, leverte han gull etter kun en purring fra luetassen med det særpregede humøret.

Her er de 15 heldige vinnerne (og en spilleliste med 30 låter nederst i saken):

 

Øyvinds utvalgte:

Blackstar

Blackstar

Lyttelua holder en gjæret Pommac-flaske inntil tinningen min. Jeg har ikke noe valg – årets album 2016 må bestemmes i kveld.

Det startet så trist og greit i januar. Ingen kunne overgå Blackstar med David Bowie. Kanskje gjorde heller ingen det. Et monumentalt album frontet av singelen “Lazarus” og det avsluttende tokløveret “Dollar Days” / “I Can’t Give Everything Away”. – Sterkt, smeller det fra Lyttelua. Han har åpnet Pommacen.

Litt senere i januar dukket det opp en godbit fra Woods. “Sun City Creeps” snurret konstant i lua til fullengderen ble sluppet på vårparten. Når året hardt og brutalt oppsummeres en fuktig desemberkveld kaprer sannelig City Sun Eater In The River Of Light en urangert topp 5-plassering på undertegnedes liste.

Håkan!

Håkan!

– Med påholden penn, mumles det borti kroken.

For noen år siden ville tilfeldighetene ha det slik at Tord, Pål og jeg ramlet inn på Debaser i Stockholm. På scenen leverte Dev Hynes, da kjent som Lightspeed Champion, en av de bedre terningkast 4-konsertene vi kunne erindre. Multikunstneren på scenen i Stockholm kaller seg nå Blood Orange, spiller på langt større scener enn Debaser og Freetown Sound-albumet lukter full pott på terningen. Favorittlåta til Lyttelua fra albumet er selvsagt “E.V.P.” (Debbie Harry bidrar vokalt).

Årets tekstlinje, kandidat 1: “Moderna hissar upp och ner” fra albumet Du gamla du fria signert Håkan Hellström – et album som består av langt mer enn bare denne linja.

– Ja, du kan faktisk melde at det er toppstoff over hele linja. Lytteluas ord. Er lov.

De resterende kandidatene til årets tekstlinje befinner seg på Mangy Love. Av Cass McCombs. Årets beste album. Punktum.

 

Kevin og gjengen

Kevin og gjengen

Kenneths utvalgte:

Dexys: «Let The Record Show: Dexys Do Irish & Country Soul»

Det er godt gjort å havne blant de fem beste utgivelsene i 2016 med en plate bestående utelukkende av coverlåter, men er det noen som fortjener det er det Kevin Rowland og hans revitaliserte Dexys.

Etter det formidable comebacket med «One Day I’m Going to Soar» i 2012, har Rowland på årets utgivelse videreført det moderne Dexys-soundet og tolker her artister som blant andre Rod Stewart, Joni Mitchell og Bee Gees samt et knippe irske folkemeloder med like mye personlighet og egenart som han har i sin plettfrie garderobe.

Blant mange høydepunkter finner vi versjonen av LeAnn Rimes «How Do I Live» hvor Rowland leverer en vokalprestasjon i øverste hakeslepp-klasse.

Teenage Fanclub: «Here»

"Here"

«Here»

Hver gang Teenage Fanclub gir ut ny plate er en stor begivenhet. Denne gang gikk det seks år fra mesterlige «Shadows» (2010) og de brøt dermed 5-årsintervallet som så ut til å bli en gjeldende standard mellom hver ny utgivelse fra Fannies.

Ellers er malen lik som før; 12 låter, fire hver fra de tre låtskriverne Norman Blake, Gerald Love og Raymond McGinley og alle av skyhøy kvalitet.

Vanskelig å velge en favoritt blant disse tre karene, men etter den fantastiske Lightships-platen fra 2012 har jeg vært veldig pro Gerald Love. Gitarbrekket etter første refreng på «The First Sight» er noe av det beste som har skjedd verden i år.

Punktum.

Punktum.

Anderson .Paak: «Malibu»

Stiftet først bekjentskap med 30 år gamle Brandon Paak Anderson på fjorårets Dr. Dre comeback Compton der han sto for flere av de mest spenstige gjesteversene.

Han hadde før dette gitt ut plater både som Breezy Lovejoy og som Anderson .Paak (litt irriterende det punktumet…) med skiva «Venice» (2014).

«Malibu» som kom tidlig i år, er imidlertid det mest helstøpte fra denne kanten så langt, og med et låtmateriale i skjæringspunktet mellom soul, funk, hiphop og RnB har det vist seg å være kanskje det mest slitesterke albumet i hele år.

Noe som også ble ytterligere befestet gjennom strålende liveopptredener på Parkteatret i februar og på Øya i august hvor backingbandet The Free Nationals var med på å løfte sangene enda et par hakk. «Am I Wrong» er uten tvil årets «klarer ikke å sitte stille»-låt.

The Loch Ness Mouse: «The Loch Ness Mouse»

Lock Ness...

Lock Ness…

Norges eget Prefab Sprout! Bandet fra Aurskog-Høland er nærmest for veteraner å regne i norsk musikkliv, etter snart 25 år sammen i ulike konstellasjoner.

Utgivelsene har kommet noe sporadisk og årets selvtitulerte utgivelse er faktisk bare bandets femte langspiller, som oftest kun til glede for noen få dedikerte og ekstatiske lyttere.

Det er en skam at dette bandet ikke er blant de største i landet, spesielt etter dette mesterverket. Tankene går naturlig til storheter som nevnte Sprouts, Aztec Camera, Scritti Politti (som de nylig covret med singelen «Overnite») og The Blue Nile, men det er på ingen måte noen pastisj vi snakker om her.

Bandet har i aller høyeste grad sitt eget uttrykk, og ikke minst en fantastisk låtskriverduo i brødrene Åleskjær. Når pianoakkordene i «The Cherry Blossom in Japan» sender assosiasjoner til «Shout to the Top» med The Style Council går det helt rundt for Lyttelua.

Solange

Solange

Solange: A Seat at the Table

Ikke like profilert som storesøster Beyoncé, men det er ingen ulempe. Solange byr på soul i ordets rette forstand, og som en krysning av Minnie Riperton og Lauryn Hill leverer hun en høyst politisk plate som samtidig er både drøyt fengende og rørende.

Listen over samarbeidspartnere og gjesteartister er lang, men det er ingen tvil om hvem som står i sentrum her og som til og med setter B i skyggen når året skal oppsummeres.

 

Espens utvalgte:

Svanesangen utkledd som hest.

Svanesangen utkledd som hest.

Richmond Fontaine: ”You Can’t Go Back If There’s Nothing To Go Back To”

Lyttelua har alltid satt stor pris på Richmond Fontains låtskriver, gitarist og sanger Willy Vlautins tekster. De treffer hardt og får følelsene til å legge ut på lange joggeturer langt inn i de dypeste skoger.

At tankene titt og ofte flyr til Springsteens “Darkness On The Edge Of Town”, et album som handler om overlevelse og evnen til å bite seg fast i eksistensen, er neppe overraskende. Men også navn som American Music Club, Mark Eitzel, Jeff Tweedy og Jay Farrar dukker opp både her og der.

Samtlige låter på Richmond Fontaines svanesang treffer lytteren midt i sjela, og når stemmen til Vlautin bryter gjennom på låter som ”Wake Up Ray”, «I Got Off The Bus», ”Whitney And Me” og ”A Night In The City”, er det bare å legge seg ned og grine.

Oh, Dusty

Oh, Dusty

Sweden: ”Oh, Dusty”

At Lyttelua hører band som Fountains Of Wayne, Cheap Trick, Weezer, Ash og The Cars trenge gjennom lydbildet, er selvfølgelig både råflott og smått genialt. Likevel, det beste med ”Oh, Dusty” er at Sweden fremstår som et band med både egenart og egne meninger.

Lyttelua er faktisk lettere rystet over hvor diggbar ”Oh, Dusty” er. Når dommerne i Idol påstår at deltakerne er i verdensklasse, ler vi oss halvt i hjel. Men om noen hadde hevdet at Sweden er blant de beste powerpop-bandene i universet, hadde vi faktisk både nikket og sagt oss enige.

Whitney

Whitney

Whitney: ”Light Upon The Lake”

Whitneys debutalbum består av instant musikk som sitter klistra fast i hjernekontoret før du rekker å si ” virre virre vapp vupp vupp”.

Whitney lager skranglete og melodiøs countryrock som sender tankene til The Band, George Harrison og den amerikanske vestkysten. Vi snakker tidløs musikk med både snert og store doser viljestyrke. Lydbildet er pakket fullt med blåsere, lettbente og lekne gitarer og en vokal som jobber med å holde seg på beina.

”Light Upon The Lake” er så sjarmerende at vi nesten dauer av glede, noe som i seg selv er en liten sensasjon. Ønsker du å bli frelst anbefaler Lyttelua deg å begynne med låter som ”No Matter Where We go”, ”The Falls” og ”Golden Days”. Så det så!

The Divine Comedy: ”Foreverland”

Foreverland

Foreverland

Opplevelsen av lykke finnes som regel i de små ting. Det kan være en scoring av Zlatan, å titte i gamle fotballblader fra 70-tallet, trekke inn duften fra en bringebærterte, løse et vanskelig mattestykke, slippe en smyger på en overfylt buss eller å høre en ny plate du har ventet på lenge. Som for eksempel The Divine Comedys første skive siden 2010, ”Foreverland”.

At Neil Hannon aka The Divine Comedy, er en fantastisk låtskriver er så nært det går an å komme et faktum. Hannon har helt siden The Divine Comedys debutalbum, ”Fanfare For The Cosmic Muse”, skapt pop i et landskap fylt av store mengder stryker, blåsere og akustiske instrumenter. Et landskap som av mange benevnes som enten barokk eller orkestral pop.

”Foreverland” er en perle av et album. Alle låtene tripper utålmodige rundt i kulissene i sin higen etter oppmerksomhet. Fra åpningslåta, ”Napoleon Complex” til avslutningen ”The One Who Loves You”, guides lytteren gjennom et melodiøst og sofistikert landskap der strykere, blåsere, banjoer, plystring og Hannons tangenter sloss om oppmerksomheten.

Darren

Darren

The Tyde: «Darren 4″

Gud bedre for ei plata. Har nesten ikke ord, jeg. Fullstendig slått i bakken, Knust av lykke. Etter 10 års stillhet leverer The Tyde sitt beste album til dags dato. Noe som er veldig stas all den tid bandets tre tidligere album har fått Lyttelua til å hoppe himmelhøyt i stolen.

På ”Darren 4” høres The Tyde ut som en herlig blanding av The Byrds, Lloyd Cole, Teenage Fanclub og det britiske kultbandet Felt (som Darren trolig elsker).

Det låter frisk og oppløftende, tøft og mykt, saltvann mot surfebrett, melodiøst og avhengighetsskapende. Det bøttes på med gitarer i alle fasonger. Darrens skranglete vokal sjarmerer og jobber med halve livet som innsats.

Bidragsytere som Bernard Butler (Suede) og Neal Casal er med på å løfte låtene minst et par hakk, og den lett gyngende produksjonen slenge låtene opp på bølgetoppene Darren elsker å bestige på fritiden.

Å plukke ut enkeltsanger er fullstendig meningsløst. Her må alle med. Vi snakker bravo pluss på samtlige sju låter som i løpet av cirka 30 minutter skaper magiske tilstander.