roskilde-vignettJeg er en av dem som er gått fra å hate Muse til plutselig å skjønne hva som er greia. Men å elske dem, det er vanskelig.

KONSERT ORANGE SCENEN: Da Popklikk besøkte Roskilde-festivalen siste gang (i 2010) var vi også på konsert med Muse på den Orange scenen. Utgangspunktet den gang var at vi egentlig aldri ga bandet en sjanse. Det ble puttet i samme bås som Radiohead, et geniforklart orkester vi uansett ikke vil få taket på.

Derfor var det for fem år siden tommel ned og vekk med bandet fra sjel, sinn og platespiller. De var pompøse, spilte drithøyt, tok mye plass, absolutt selvhøytidelige med navn lik en avgud, mørke i huet og i det hele tatt lite spennende.

Men det var frem til vi skulle på festival med dem igjen. Når Popklikk-redaksjonen en sjelden gang samles er det en hellig stund. Vi gikk gjennom schläger på schläger fra Muse på maks volum så naboene til redaksjonen fikk nakkeproblemer, og etter hvert skrek redaktøsen så høyt at vi alle fikk ørevoksen blåst inn i lillehjernen:
– Jøss, har de den også!!!

Derfor gledet vi oss faktisk til konserten. Og vi ble absolutt ikke skuffet.

Lyden på Oransje scene er fantastisk denne kvelden, med ekstremt trøkmuse2k, og lysshowet holder tritt med publikums forventninger. De mikser en rekke sjangre (prog-rock, klassisk musikk, electronica og heavy metal) i en skikkelig saus, og ut triller den ene annerledes hiten etter den andre.

Når du ser hva de leverer i mørket torsdag kveld  på festivalplassen, skjønner du hvorfor de blir betraktet som et av verdens beste stadionrockband. Roskildes egen festivalavis har for lenge siden året dem til «Kongerne af progressiv spacerock», noe som slett ikke er en ueffen betegnelse på bandet.

Bandet øser ut riff etter riff, noen mer kjente enn andre. Matthew Bellamy kjører på med avarter av Depeche Modes «Personal Jesus», Led Zeps «Whole Lotta Love» og plutselig synes vi å kjenne igjen AC/DCs «Back in Black». Ikke noe galt å krydre en konsert med sine favorittriff og ganske kult med en munnspillintro hentet fra Ennio Morricones filmklassiker «Once upon a time in the west».
muse1
Bassist og originalmedlem Christopher Wolstenholme ser tilsynelatende uaffisert ut i forhold til de kroniske nakkeskadene han har pådratt seg etter for mye headbanging. Bandet klarer i mørket å skape den type Orange-følelsen på Roskilde som de færreste egentlig er kapable til. Den eneste utfordringen er at den ene pyroeffekten lett kan slå ihjel den andre, og at det hadde vært hyggelig med et smil og et lite gløtt inni personligheten til trioen der oppe innimellom.

Eller kanskje ikke.

Basert på det dystopiske verdensbilde de tegner gjennom sangene, er det kanskje best å la akkurat de innblikkene ligge. Det er nemlig ikke så vanskelig å mislike det de driver med. Så jeg må passe meg for at jeg ikke blir negativ til Muse igjen. Det kan fort skje…

 

Her er hele Roskilde-konserten fra torsdag kveld: