61B22914-48FA-4514-8114-EE402C1E0EDEDa søstrene McGarrigle, sammen med den tredje søsteren (Jane) skulle presentere sin nye lp-plata «Love Over and Over» for referansegruppa, som var kontordamene på plateselskapet, var dommen at de hørtes ut som «syngende nonner med et svært beskjedent hit-potensial». Det er helt sant. Jeg har jeg sett det på film. Beskrivelsen «syngende nonner» er faktisk ganske god. Ja, det kunne vært «flygende husmødre» men det gir noe mindre mening.

McGarrigles hadde en avslappet stil, langt fra det glamorøse – selv om de altså på begynnelsen av åttitallet ønsket å bli pop-stjerner. Men hvem gjorde ikke det? Kate og Anna kom fra en sjelden musikalsk familie i Montreal og skrev fantastiske låter. Noen er mest kjent med andre artister. Søstrene har også koret med de beste, men var aller best når de framførte sangene sine selv – på sitt unike musikalske og nesten helt alminnelige vis.

På min første tur til USA leide jeg bil i San Francisco og kjørte kystveien helt opp til den lille byen «Mendocino» bare fordi jeg var så fascinert av McGarrigles-låta med samme navn. For jeg er veldig glad i disse sangene. Musikken traff meg med ømhet og beveger meg. Like fullt. Jeg liker også at de synger på fransk av og til, men ikke hele tiden.

Jeg har gått opp alle trappene uten at det føltes det minste anstrengende. Jeg tenker på musikken til Kate og Anna. Jeg går over åsen mot sjøen. Det er isende kaldt. Jeg innrømmer det gjerne. Jeg er mest glad i musikk som som bærer en sterk melodi. På radioen tidligere i dag, hørte jeg en akustisk versjon av Earth Wind and Fires «September» Det er en suveren låt – nesten uavhengig av hvem som framfører den. Det er et lite forbehold her. Slik er det også med sangene til Anna og Kate, men uten det samme forbeholdet!

Jeg går i surr med tanke på hvem som er hvem av søstrene. Jeg mener det var Kate som sto for de fleste sangene, men jeg tror jeg liker Anna best. Det var Anna som skrev «Heart Like a Wheel» og som er tanta til Martha og Rufus. Hun har således ikke vært gift med Loudon Wainwright III. For jeg liker Loudon også. «I am the Way» var i sin tid populær i alternative miljøer med raus tilgang til akustiske gitarer og organiske rusmidler – så det er mulig jeg er partisk her med tanke på Anna. Eller var det Kate. Nå kan kritiske røster hevde at min kildesjekk i denne saken synes å ha et avslappet, nesten tilfeldig eller direkte mangelfullt preg. Jeg støtter påstanden. Helt uforbeholdent, og har allerede tatt flere minutters gående selvkritikk.

«Little Boxes» sang vi på skolen. Jeg aner et usannsynlig, men mulig slektskap. Klokken nærmer seg 16. Det begynner å mørkne. Jeg er nede ved fjorden. I den stivende sanden ligger lett snøfokk i avtrykkene etter sommerens føtter og poter. Egentlig var det Joe Boyd sin skyld. Han er en hedersmann i mine øyne og ører. Boyd sto bak platene med Incredible String Band, Richard Thompson, Nick Drake og John Martyn. Da jeg skjønte at han også var involvert med søstrene – var det gjort. Allerede i det øyeblikket hadde jeg hørt den første tonen.

Nok prat – over til musikken. Her er en spilleliste. Søstrene synger mest alene, men noen ganger synger de på andres plater også. Det er nesten like fint!

Foto: Platecover