Johnossi-John til høyre

Popklikk har snakket med svenske Johnossi som spiller på Rockefeller i kveld.

Med sitt tredje album ”Mavericks” (2010) fikk den svenske duoen Johnossi sitt definitive gjennombrudd. Det gullselgende albumet ble belønnet med priser på svenske Grammis og på P3 Guld. Singelen ”What’s the Point” solgte til platina og fikk massiv radiospilling både i hjemlandet og her i Norge. Tre år senere følger bandet opp med sin fjerde album, ”Transitions”.

Poppklikk har snakket med gitarist, vokalist og låtskriver John Engelbert på en humørsyk telefonlinje fra Tyskland der han sammen med kollega og våpendrager Ossi Bonder har brukt tiden til å spille for sitt tyske publikum. I kveld spiller den populære duoen på Rockefeller i Oslo.

John Engelbert viser seg å være en vennlig og pratsom sjel, men når Popklikk ber ham beskrive musikken til Johnossi får stillheten et lite overtak.

– Å beskrive musikk ved hjelp av ord er ofte ganske meningsløst. Det er vanskelig for oss å se objektivt på det vi gjør. Men vi lager jo rockemusikk og forsøker alltid å fylle låtene med intensitet. Vi er nok et band med mye energi. Faen altså, det er vanskelig å beskrive sin egen musikk…

Stemmen til John drukner i et ekko som gir Popklikk muligheten til å omformulere spørsmålet en smule. Hører John på sin egen musikk eller synes han det er vanskelig?

-Når jeg er ferdig med en plate hører jeg ganske mye på den i noen uker, jeg hører meg inn på det jeg har gjort. Men deretter legger jeg den bort.  Nå som vi har begynt å turnere og spiller låtene hver dag, hører jeg ikke på platene. Jeg har ikke hørt på våre gamle skiver på flere år. Man må prøve ikke å bli lei av dem.

-Irriterer du deg over detaljer på de gamle platene?

-Nei. Da vi lagde de gamle skivene, var det jo sånn vi ville ha det. Om man ikke liker det lenger, er det ingen vits å dvele ved det. Man må gå videre og forsøke å skape noe nytt.

Om man sammenligner ”Transisions” med de foregående skivene til Johnossi finnes det en vesentlig forskjell.

-Vi har klaviatur på denne plata. Tidligere har det alltid bare vært gitar, trommer og sang. Det var et ganske stort skritt for oss samtidig som det føltes som en naturlig utvikling. Da jeg begynte å lage låter til skiva hørte jeg ganske mye klaviatur i hodet. Noe som bare fortsatte. Vi følte at det var mange låter som ville kle tangenter, men mest som et krydder. Vi er veldig glade for at vi gjorde det, det føles som om vi har utviklet oss på en herlig måte.

Into the Wild

Mannen bak tangentene heter Martin Hederos som, foruten å ha en fortid i legendariske Soundtracks Of Our Lives, har jobbet med artister som Stefan Sundström, Weeping Willows og Ulf Lundell.

-Først tenkte Ossi og jeg at vi kun skulle bruke Martin når vi var i studio, men vi skjønte raskt at det var lurt om han også var med i øvingslokalet sånn at vi følte at vi var et band. Det var veldig fritt. Vi holdt alt åpent og ville ikke ha noen regler. Vi var opptatt av å gjøre det beste ut av hver låt. Noen ganger hadde jeg dannet meg et bilde av hva Martin skulle gjøre, andre ganger kom han på egne greier.

John hørte ikke mye på pianomusikk da han jobbet med ”Transitions”. Han blir sjelden inspirert av annen musikk når han skriver egne låter.

-Når jeg skriver prøver jeg ikke å høre på så mye musikk. Jeg vil ikke bli farget, jeg vil at det skal komme fra et annet sted, fra underbevisstheten min. Jeg prøver å finne et ærlig uttrykk.

John forsøker å grave seg ned i seg selv når han jobber med tekstene. Finne fram i sitt underbevisste ved hjelp av blant annet meditasjon. På ”Transitions” har han nesten ikke skrevet ned tekstene, han har lagd låtene og sunget uten å tenke på hva slags tekst det var.

-Det har kommet helt naturlig. Og det har vært jævlig deilig, for jeg hater å måtte komme opp med finurlige formuleringer når jeg skriver tekster.

Etter en kombinasjon av kort tenkepause og spinnvill telefonlinje fortsetter John.

-I blant kan man kjenne at kroppen blir som et instrument. At gitaren og sangen blir ett. At det man synger tilpasses melodien. Jeg har aldri vært bra på den teoretiske biten når det gjelder musikk, jeg forsøker bare å finne noe som kommer naturlig og bekrefte det. Det høres kanskje jævlig pretensiøst ut, men jeg vil bare at det skal komme naturlig. Vi forsøker bare å skrive låter vi selv synes er grymma.

-Handler tekstene til Johnossi ofte om eksistensielle ting?

-Ja, det synes jeg. Vi er begge søkende individer som grubler mye. Å synge om hva som skjer når vi dør for eksempel synes jeg er interessant. Jeg er veldig opptatt av filosofi, spiritualisme og sjamanisme, at menneske er en ånd, ikke bare en kropp. I Sør-Amerika og Asia finnes det kulturer der det er naturlig å søke i åndeverdenen uten at det nødvendigvis kobles til en religion. En måte å betrakte verden på som jeg synes er interessant og naturlig. Noe som i Norden fort forvandles til hokuspokus og noe overnaturlig.

I hele sitt liv har John alltid hatt en dragning mot spiritualisme. Han har lenge vært overbevist om at det finnes en åndeverden.

– Det er coola greier. Det er heftig, forteller John og slenger ut en liten latter.

– Grunnen til at mange mennesker henvender seg til en religion er at de ønsker definitive svar. At man får det skrevet ned og servert. Men enkelte ting kommer man ikke til å forstå før man er død. Jeg vet ikke mer enn andre, jeg har bare min egen oppfattning og kommer aldri til å prakke den på andre.

John innvilger seg en kort tenkepause før han fortsetter.

-Jeg synger ofte om at mennesker ikke skal tro at de er størst, best og vakrest, at vi ikke alltid vet alt og at man ikke behøver å vite alt. Noen ganger er det viktig bare å hengi seg til det man ikke vet. Vi er tross alt bare noen små maur i universet. Jeg tror mennesker har mye mer inni seg enn de vet om.

-Og det gjelder det å finne ut mens vi lever her på jorden?

-Nei, det må man jo ikke. Iblant tenker jeg at det hadde vært jævlig deilig om man gikk rundt hele livet og var lykkelig uvitende. Jeg kan av og til bli litt misunnelig på mennesker som har det sånn. Men for meg har det alltid vært viktig å være i kontakt med min egen sjel og å ha en balanse i livet. Og sånn sett har musikken blitt en perfekt kanal for meg der jeg får leve litt i en drømmeverden. Som artist har man jo mer tid til å grave seg ned i denne typen spørsmål, enn om man hadde hatt en mer vanlig jobb.

Både teksten og melodien på den storslåtte åpningslåta, ”Into The Wild”, ble skrevet i en fei.

-Jeg sitter ofte foran en liten innspillingsmaskin og når jeg kommer på noe trykker jeg bare på rec. Jeg satt og spilte en time før jeg hørte på det jeg hadde tatt opp, for så å plukke ut tre-fire deler som ble ”Into The Wild”. Hele teksten var der fra begynnelse til slutt. Det var jævlig deilig, jeg elsker det når jeg bare får det servert. Men det tok ganske lang tid å arrangere låten. For meg handler teksten mye om reisen Ossi og jeg hadde til Peru der vi bodde sammen med tre sjamaner midt inni regnskogen i Amasonas. Låta ble skrevet før vi reiste og når jeg hører på teksten nå er det ganske åpenbart at den handler om at jeg var litt redd før vi dro.

Avslutningsvis ønsker Popklikk å vite hvordan den fengende singelen ”Gone Forever” dukket opp på horisonten.

-Den kjempet vi med ganske lenge. Jeg hadde verset veldig lenge, men vi mangler refreng. Vi brukte cirka et halvt år på å få den ferdig. Skitjobbig var den, forteller John før han puster ut.

-Teksten kom ganske automatisk, jeg sang bare masse forskjellige greier, også valgte jeg ut det jeg syntes var best. ”Gone Forever” er en fet rockelåt vi slapp som første singel mye fordi det er pianoet som utgjør hovedhooket. Noe som igjen viser hvor vi står musikalsk i dag.