PLATEANMELDELSE: The Duke & The King: «Long Live The Duke & The King.

Da Simone Felice og Robert «Chicken» Burke forlot Felice Brothers med det for øye å skape The Duke & The King, ble en ny stjerne født på himmelen. Ikke en veldig stor stjerne, om man måler i antall solgte plater, men mer enn stor nok til at jeg har brukt flerfoldige timer til å titte på akkurat den. Debutalbumet til hertugen & kongen, «Nothing Gold Can Stay», er ganske enkelt sabla bra.

Og nå, knapt ett år etter at stjernen ble tent, tenner de jaggu meg en til. For det vanskelige andrealbumet, med den dristige tittelen «Long Live The Duke & The King», har allerede maktet å sette i gang en kjedereaksjon av positiv energi hos undertegnede.

Hovedårsaken til min entusiasme skyldes bandets evne til å blande country, soul, pop og rock på en utsøkt måte. En evne som resulterer i så tilgjengelig og avhengighetsskapende musikk at selv puritanere og selvpiskere mister sin selvpålagte kontroll når den frikete og livsbejaende gjengen i The Duke & The King ruser forbi.

At enkelte låter ikke når helt opp, er ikke så farlig så lenge «O’Gloria, «Shaky, «Hudson River», «No Easy Way Out», «Children Of The Sun» og «Have You Seen It?» planter flagget på øverste hylle.

I perioden jeg har levd med «Long Live The Duke & The King» har tankene titt og ofte vandret til artister som Crosby, Stills, Nash & Young, Fleetwood Mac, Lucinda Williams, Eddie Hinton, James Taylor, Donovan, Neil Young, Smokey Robinson og Otis Redding. Noe som i min bok vitner om kvalitet.

At tre av bandets medlemmer bidrar med ypperlige vokalprestasjoner, gjerne samtidig, og at ingen av bandmedlemmene blir stemt hjem, er heller ikke å forakte i en tid der mentometerknapper og innringere er i ferd med å plassere løkken rundt halsen på kulturindustrien.

Long Live The Duke & The King?

Oh, yeah!