The South

The South, bandet som spiller herlig rock’n’ soul med kraftige innslag av country, slipper i dag sitt nye album, ”The Further Inside You Go…”. Popklikk har snakket med bandets vokalist og gitarist Alexander Pettersen om den nye plata, inspirasjonskilder og verdens tøffeste gitarist.   (Obs! The South spiller på Big Dipper i morgen klokken 14:00).

– For uinnvidde: hva er bakgrunnen for bandnavnet?

– The South er jo et fellesnavn for de amerikanske sørstatene. Det stedet hvor alle de amerikanske musikalske sjangre og stilarter har blitt blandet sammen til noe nytt og spennende opp igjennom. Et av våre mål er å blande forskjellige sjangre fra rock, soul og country’ens glansdager. Og derav bandnavnet.

 – Hvordan vil du beskrive musikken på ”The Further Inside You Go…” sammenlignet med tidligere utgivelser?

– Vel, jeg vil kalle den musikalsk mer fokusert enn forgjengerne. Selvsagt synes jeg sjøl at den er hakket bedre enn den forrige skiva. Hvis jeg ikke synes det; hvorfor gi den ut? Vi har muligens beveget oss litt mer vestover denne gangen. Litt mer California. Denne gangen har vi også tatt oss litt bedre tid i låtene, lar de leve litt. Litt løsere i snippen når muligheten byr seg, og strammere når det trengs.   

 
 

"The Further Inside You Go..."

– Hva er dere mest fornøyd med på plata?

– Det er mange høydepunkter på skiva for min del, men det største må nok bli tittelsporet. I tillegg til at veldig mye av det som er på plata faktisk er spilt live sammen i rommet. Noen småting har riktignok blitt erstatta, men forbausende lite.

 – Hvilken av låtene var det vanskeligst å ferdigstille?

– Låtskrivermessig sett så tok absolutt tittelsporet lengst tid, og krevde mest arbeid av oss. Evinnelige timer med flikking og filing helt til vi fant en form som funka. Men i antall rene studiotimer brukt så var «Save You» den låta som tok lengst tid å få ferdig. Den ble jo tatt opp i Propeller Studio i Sagveien etter at resten var recorda. Tror vi brukte cirka to hele dager på den. Til sammenligning brukte vi til sammen fire dager på de resterende sju låtene på skiva.

– Hva liker dere best; å jobbe i studio eller å sitte i bandbussen å skrøne?

– Hehehe, alt til sin tid! Det finnes jo knapt noe som er mer givende enn å jobbe kreativt i studio. Er nok noe av det beste som finnes når det funker. Når det er sagt så finnes det ikke bedre måter å slappe av mellom spillejobber enn å skrøne i bandbussen

– Hvordan møttes dere og hvorfor begynte dere å spille sammen?

– Det er en lang historie. Jeg har vel spilt med de fleste i bandet i andre sammenhenger tidligere. Jeg var roadie for Johndoe ei stund og ble godt kjent med Stian og Terje der. Sander spilte jeg med i bandet Deflower for mange år siden. Pål og jeg var begge i komp’et til Marthe Valle i 2005. Stein hadde et band med navnet «The Bigton Gulch Town Orchestra» som jeg likte, og han var først med som vikar, noe som ballet på seg til et fast engasjement. Jeg har vel egentlig samla denne gjengen fordi de er folk og musikere som jeg er fan av, og de var alle førsteønske da jeg skulle sette sammen «drømmebandet» av Trondheimsmusikere.

 – Hva skjer den dagen dere selger ræva deres til et søkt TV-konsept?

– Da slutter jeg.  

 – Hva slags musikk hørte dere på i ungdomstiden? 

– Jeg ble musikalsk nysgjerrig rundt 1990 og utviklet et ganske så altetende forhold til Guns ‘n’ Roses. Helt til «The Spaghetti Incident» kom. Jeg prøvde virkelig å like den også, men jeg måtte gi opp. Metallica var ikke like kult, men det gikk akkurat. Og i mellomtida kom jo grunge også.Både Pearl Jam, Soundgarden, Alice In Chains, Nirvana og Screaming Trees ble flittig spilt gjennom boomblasteren på gutterommet. Og Lemonheads! Digga både «It’s a Shame About Ray» og «Come On Feel the Lemonheads» og etter hvert «Lovey». Tror nok det var der jeg fikk country’en inn.

– I hvilket tiår ble det laget best musikk?

– De siste årene har jeg sjelden vandra utafor 70-tallet, det er definitivt mitt tiår. Du har det meste der. Mangfoldet er stort. Det er lite som har kommet etter som ikke er ytterst lite givende, eller som er basert på ting fra 70-tallet.

 – Hvem er tidenes tøffeste gitarist?

– Oooh, den er vanskelig. Svaret på dette vil variere veldig etter når du spør meg. Men akkurat nå er det Jerry Garcia. Simpelthen fordi jeg får mest ut av å høre han spille hvis han har dagen.  

 – Nevn tre plater som har betydd mye for bandet:

– The Bands “The Last Waltz”. Min største musikalske aha-opplevelse. Tror det var denne filmen/plata som fikk i gang tankene mine om å starte The South. «Går det an å spille sånn?», husker jeg at jeg tenkte. Nei, fant jeg ut senere, Robertson har fiksa på det aller, aller meste i ettertid.

Jonathan Wilsons ”Gentle Spirit”. Fra jeg hørte denne skiva første gang har jeg følt et slags slektskap. I tillegg til at den er drita bra. Jeg kjenner igjen mye av estetikken og tankegangen fra ting vi driver med. Vi var så heldige å få spille etter han på Bergenfest i juni i fjor, i tillegg til at jeg så han på The Troubadour i mai. Fantastisk artist både live og på plate, sjøl om jeg synes den nye skiva hans «Fanfare» virker tynn.

 Diverse Grateful Dead. Klarer faktisk ikke å plukke ut en spesifikk plate her. Det er mer mentaliteten som er viktig. Og viljen til å gjøre noe nytt.De hadde låtene, de hadde evnen og de hadde fantasien. Og de nektet å la seg kue av forventninger blant annet fra platebransjen om hvordan musikk bør være for å selge. De er en institusjon som bygde seg opp en fanskare på helt egne premisser

Velg mellom følgende:

– Grateful Dead eller Tom Petty?

– Mat eller drikke? Egentlig et umulig spørsmål siden de er så forskjellige. Tom er jo pop og Dead er alt du kan tenke deg. Jeg liker begge to veldig godt, men hvis jeg må velge blir det Dead

 – Joni Mitchell eller Jackson Browne?

Definitivt Joni. Jackson Browne er greit i små doser, men har til dags dato ikke klart å høre et helt album av han uten å måtte bryte av.  

Gram Parsons eller Big Star?

– For min del Gram Parsons. Oppdaget han for alvor mens jeg var sivilarbeider på Hustad Leir i Møre og Romsdal i ’99 eller 2000. Det sitter i ryggmargen på et vis. Big Star er tøft det også, men ikke like nært.

– Johnny Cash eller Neil Young?

– Neil Young. Hans søken og konstante musikalske forflyttning tiltaler meg, selv om jeg synes han bommer så det synger i bortimot 50 prosent av det han har gjort.

 – MC5 eller The Stooges?

– MC5, enough said.

 – The Clash eller The Ramones?

– The Clash. Joe Strummer er vel et godt nok argument?

 – Wilco eller Television?

Wilco av den enkle grunn at jeg fortsatt husker den gangen jeg fant «A.M» i platehylla på Innova musikk i 1995, og spurte mannen bak disken; «Hva er dette?». «Country» fikk jeg til svar. «Er det bra da?», spurte jeg. «Ikke akkurat grunge-bra». Jeg kjøpte plata og har fulgt dem siden.

Fleetwood Mac eller The Waterboys?

Fleetwood Mac. Nok stilarter å ta av her om hvis du starter i ’67. Litt som Dead egentlig, er du lei en epoke Fleetwood Mac så har du flere å ta av.

The Waterboys har aldri tiltalt meg.