En perfekt musikalsk formel

Foto: Promo

Plateanmeldelse: Ron Sexsmith – «The Vivian Line» (album, 2023)

Etter å ha levd med «The Vivian Line» i noen uker slår der meg at Ron Sexsmith snart må ha verdensrekord i å lage feiende flotte album. At de fleste av platene hans henter inspirasjon fra den samme musikalske kilden, er bare helt topp. For hvem liker vel ikke glimrende popmelodier med røttene godt forankret i en fin blanding av The Beatles og det mange i dag vil beskrive som americana? Og når jeg drar The Beatles inn i ligninga, sikter jeg egentlig til Paul McCartneys musikalske univers. For Sexsmiths låter har tidvis svært mange likhetstrekk med Maccas måte å skape musikk på. 

En annen referanse kan være Elvis Costello, selvom Sexsmith har langt mer popmusikk i blodomløpet enn Elvis. Andre ganger, som på «Diamond Wave», går tankene til en myk utgave av villbassen Mink DeVille. 

Etter å ha snakket svært pent om mange av Sexsmiths tidligere album, er det vanskelig ikke å gjenta seg selv når man nok en gang skal prøve å skrive noe fornuftig om enda en svært god plate fra mannen. For akkurat som de to foregående platene, «The Last Rider» (2017) og «Hermitage» (2020), fortsetter Sexsmith å lage usedvanlige melodiøse låter av den tidløse sorten. At Sexsmith spiller på de samme musikalske strengene og er seg selv lik, er egentlig bare et gode med tanke på at han har funnet det som minner om en perfekt musikalsk formel. En formel han vrir og vender akkurat nok på til at alle platene står godt på egne ben.

På «The Vivian Lane» har Sexsmith hentet inn Brad Jones som produsent og musiker, noe som har resultert i et sofistikert og detaljert lydbilde der det er gjort plass til et lite hav av av instrumenter. Bruken av strykere, cembalo og treblåseinstrumenter, må sies å være et svært vellykket grep som gir låtene er preg av det noen helt sikkert vil betegne som barokk-pop. 

Låtene er av det oppløftende slaget både musikalsk og tekstmessig. Sanger om livsglede, håp, fuglesang og livet i landlige omgivelser, preger tekstene som triller ut av det varme og energiske lydbildet. 

Ron Sexsmith har altså gjort det igjen. Og som alltid, når det gjelder den mannen, er det bare å registrere at stort sett alle låtene er mer enn gode nok. At flere av dem tikker inn et sted mellom to og tre minutter er kun et kvalitetstegn i min verden. 

Låter som «What I Had In Mind», «Outdated And Antiquated», «Diamond Wave», «Country Mile» og «A Barn Conversion», sitter før du rekker å telle til ti, men de resterende låtene følger hakk i hel. Om du tar deg tid og begynner å lytte, kommer du til å få minst halvparten av sangen på hjernen i løpet av meget kort tid. Du er herved advart! 

Espen A. Amundsen
Espen A. Amundsen

Idéhistoriker og tidligere musikkredaktør i ABC Nyheter.

Artikler: 1641