Chris Robinson Brotherhood

Chris Robinson Brotherhood

Tom Skjeklesæther, mest  kjent som redaktør for legendariske Beat og skriverier for VG (og en haug andre skrivestuer), skriver om de nye platene til My Darling Clementine, Kenneth Norum, Chris Robinson Brotherhood og Sarah Shook & The Disarmers  i sin faste spalte for Popklikk; Tom S’ fire Ess.

Tom S

Tom S

My Darling Clementine- Still testifying (Continental Songs)

Engelske Michael Weston King dukker opp i Norge med gjevne mellomrom. Han er tilbake her i høst, med spillinger i Kristiansand, Mandal og Halden. La det være slått fast, Michael er en overlegen trubadur, som får til noe sjeldent, han sørger for at du ikke savner andre musikere tvers igjennom nitti minutter med sanger.

For å sjekke ut bredden i hans repertoar, finn fram til antologien Handpicked, der tretten sanger tar oss fra førstebandet The Good Sons, via  soloalbum til prosjektet han har sammen med kona, Lou Dalglish, kalt My Darling Clementine. Dalglish har en bred karriere bak seg, med fire egne album og samarbeid med bl.a. Bryan Ferry, Steven Spielberg(!) og The Brodsky Quartet.

MDC

MDC

Michael har selv samarbeidet med Chris Hillman, Ron Sexsmith, Jackie Leven og Townes van Zandt. Han spiller Townes så denne skribent har problemer med å holde tårene borte.

My Darling Clementine startet for seks-sju år siden og er dedikert til musikken til countrymusikkens store duettpartnere, som Tammy Wynette & George Jones og Johnny Cash & June Carter.

Det første albumet, How do you plead? kom i 2012, og sørget umiddelbart for at My Darling Clementine svingte seg til topps på den engelske country/ americana-scena.

Oh Yeah!

Oh Yeah!

I årene som har gått, har de gjort ytterligere et antall utgivelser og denne nye er det tredje regulære albumet.

I likhet med debuten, er det produsert i samarbeid med Neil Brockbank, som dessverre gikk bort bare dager etter at plata ble sluppet på forsommeren.

Brockbank har vært en sentral produsent for Nick Lowes «andre», karriere, som startet med The Impossible Bird i 1994 og som teller de senere knall-albumene At my Age og The Old Magic. En varm og organisk lyd som sømløst fusjonerer, soul, country, jazz og pop.

Nick Lowe

Nick Lowe

Med My Darling Clementines nye Still Testifying har Brockbank forlatt oss med et album som er et must for folk som har trykket Lowes plater til sitt bryst.

Martin Belmont (Ducks deLuxe, Graham Parker & the Rumour), Kevin Foster (Ducks deLuxe, Doll by Doll), Neil Bullock, Alan Cook (pedal steel gitar), Geraint Watkins (piano; Lowe, McCartney), Bill Loveday (fele, fiolin) og trommeslager Liam Grundy får hjelp av Matt Holland (trompet), Nick Pentelow (saksofon) og Andy Wood (trombone).

King og Dalglish skriver sangene, hver for seg eller sammen, og de kan sin pophistorie på fingerspissene, akkurat som Nick Lowe, derfor er det tett med referanser til store sanger her. Akkurat slike «tjuerier» som Lowe er ekspert på også.

Akkurat nå er det Kings «There´s nothing you can tell me (that I don´t already know)» som har festet seg i øret mitt. Men det kan raskt bli «Jolene´s story», som ganske riktig serverer oss Dolly Partons «Jolene» fortalt fra Jolenes side. På tide det.

Eller «Friday night, Tulip hotel», drevet forover  av Watkins delikate trekkspill.

Der Michael får slått fast at han virkelig er blant Englands fremste soulsangere. Uten å blære seg.

På «Just a woman» parafraserer Lou Dalglish med stort hell Tammy Wynette og «Stand by your man». Til stor effekt på ytterligere et høydepunkt på et album som lykkes med å koble en distinkt amerikansk tidløs musikktradisjon med noe som til syvende og sist bare kan komme ut av gamle engelske puber. Det er så du kan kjenne den spesielle blandingslukten av mugne veggtilvegg-tepper og øl som renner over glasskanten på pinten.

På vei ut døra, etter en slik aften som får deg til å tenke at det burde være lange fengselsstraffer for å legge ned en eneste engelsk pub, blir du trukket tilbake av den heftige grooven fra «Tear stained smile». Ok, one more then, mate!

Neste år må vi få gjort plass for My Darling Clementine på lave norske scener.

Glemte jeg nydelige «Two lane Texaco»? Rett i hjertet på en som tjente sine første egne kroner på Texaco på Glenne i Halden, tretten år gammel. 3.50 i timen.

Et søndagsskift ga nok kuler til å kjøpe et nytt vinylabum. Still testyfing ville ha vært et av dem, da også.

Hmmm...

Hmmm…

Chris Robinson Brotherhood- Barefoot in the Head (Silver Arrow)

CRB her igjen? Selvfølgelig, vi snakker om bandet som slapp sitt debutalbum, Big Moon Ritual i juni 2012 og fulgte opp med The Magic Door allerede tre måneder senere, i september 2012.

Deretter har brødreskapet til Chris Robinson, tidligere sertifisert rock´n´roll-stjerne i The Black Crowes, sluppet ytterligere tre studioalbum, Phosphorescent Harvest (2014), Anyway you love, we know how you feel (2016) og den eminent titulerte If you lived here, you would be home by now (også 2016). Innimellom tre volum av konsertopptakene Betty´s Blend, produsert av den tidligere Grateful Dead-teknikeren Betty Cantor-Jackson.

Betty´s Blends Vol. 3. Self-rising Southern Blends kom så sent som i mai og var en dobbel CD/ trippel vinyl. Phew!

Chris og gjengen

Chris og gjengen

Og nå på tampen av juli er altså det flunkende nye studioalbumet Barefoot in the Head her. Ikke rart at gitarist Neal Casal måtte droppe sitt medlemskap i utmerkede GospelbeacH.

Barefoot in the Head er antakelig en svært presis beskrivelse av dette stadig ekspanderende musikalske prosjektet. Neo-hippie-rock av et sjeldent overbevisende kaliber. Denne gangen beveger det hele seg i mer countryrock-retning enn på noen av de tidligere platene, uten at Eagles trenger å frykte for hegemoniet.

Dette er countryrock der ingen ventiler er skrudd igjen, det pipler inn funk, progg, folk og andre ville påfunn fra alle kanter.

Ved siden av Robinson og Casal teller CRB keyboardisten Adam McDougall, som sjelden nekter seg å skru på en «rar» knapp, samt den «relativt» nye rytmeseksjonen, trommeslager Tony Leone (tidligere i Levon Helms band) og bassist Jeff Hill.

Samtlige mann med skjegg og lang hår, antakelig for å dekke over det faktum at de altså er barfotet i hodet.

Vi nevner noen av titlene her, en pekepinn på at CRB helhjertet stiller seg bak Californias liberalere marihuana-lovgivning; «Behold the seer», «Hark, the herald hermit speaks», «Dog eat sun» og «High is not the top». Får du med deg hva disse tekstene handler om, så pass på å holde ytterdøra låst.

Men mitt i alle de gode, svært gode, vibbene, så bæres dette også av at Robinson fortsatt har melodier i børsa, og en særpreget soulrockstemme, som skjærer gjennom røyk tettere enn «hvor er´u sier´u».

Her bader den i Casals stadig mer karakteristiske og oppfinnsomme gitarspill, den mest overbevisende videreføring av Jerry Garcias eminense,  McDougalls fritt-fram tangenter og bass og trommer fra The University of Southern Seventies.

At Chris Robinson Brotherhood ikke har kommet seg nærmere en Gøteborg så langt, er bare ytterligere et symptom på at noe er riv, ruskende galt i The state of Concert Norway.

Sarahhhhh

Sarahhhhh

Sarah Shook & The Disarmers- Sidelong (nå, Bloodshot records)

Har hatt plata til Sarah Shook og hennes band, The Disarmers, ganske lenge. Den ble utgitt lokalt i Chapel Hill, North Carolina alt i 2015, men har relativt nylig blitt plukket opp for internasjonal distribusjon av Chicago-labelen Bloodshot records. En åpenbar match.

Da Sarah ble valgt ut av Rolling Stone Country som en av ti nye artister å holde øye med i juli i fjor, kom hun med følgende uttalelse;

«Look, you’re welcome to be a fan. But full disclosure, I’m a fucking civil rights activist, and I’m a bisexual, and I’m an atheist, and I’m a vegan,’ you know what I mean? That’s a whole lot of non-redneck shit right there.»

Shook

Shook

Og slik låter det, countrypunk så det griner etter. Men, Sarah har stemmen som skal til, en kraft som flyter oppå hva det skal være.

Og joda, Sarah er en frafallen kristning, vokste opp med fundamentalistisk kristne foreldre i Rochester, New York.

No more. Med titler som «Fuck up», «Nothin´ feels right but doing wrong», «Misery without Company» og «Solitary Confinement» er steget tatt.

En av sangene heter rett og slett «Dwight Yoakam», handler om fyllesyke og tempoet er deretter.

Sarah Shook! Et duettalbum med Jason & the Scorchers´Jason Ringenberg bør være et mål. Sidelong er plata for deg som vet hvem Nikki Lane og Hank III er.

KN

KN

Kenneth Norum- Heart on a Sleeve (Kenneth Norum)

Jeg lover å komme tilbake til plata til 26 år gamle Kenneth Norum fra Skogsbygda i Nes i Akershus i neste utgave av Tom S’ fire Ess.

Heart on a Sleeve inneholder ni originale sanger skrevet av sangeren selv, udiskutabel heartlandrock som vekker oppsikt med solide melodier, masse fin spilling og den helt nødvendige på-vei-til-å-ruste-stemmen. En slags blanding av Don Henley og John Moreland.

Kenneth Norum er ikke redd for å synge om det som betyr noe for ham. Akkurat som tittelen på plata lover.

Stay tuned, en av sangene heter sogar «God I love the radio», hvordan kan det være mulig? Svaret kommer om et par uker.