Musikkpreik med Malin Pettersen


Malin Pettersen overrasker med et nytt, sjangeroverskridende album, hennes fjerde så langt i karrieren. Foruten å boble av overskudd, fortjener hun bøttevis med applaus for guts og evne til fornyelse på sitt fantastiske nye album, «Trouble Finding Words».

Popklikk har snakket med Pettersen om det nye albumet, inspirasjonskilder og barndomshelter.

– Hvordan vil beskrive musikken på «Trouble Finding Words» sammenlignet med dine tidligere album?

– Jeg maler med en litt bredere pensel her, ser utover en litt større horisont. Jeg har hentet opp masse musikk fra jeg var barn og ungdom og latt de referansene få en enda større plass i låtene og uttrykket. Så her er det mer RnB, soul, renere pop og mer eksperimentell musikk enn det har vært på tidligere utgivelser. 

– Hva er bakgrunnen for tittelen på plata? 

– Tittelen på plata er hentet fra låt med samme navn og handler om en opplevelse av å alltid føle seg litt utenfor, at man ser på verden på en litt annen måte enn andre og at man ikke alltid opplever at det går an å beskrive livet, følelser og opplevelsen av å eksistere med ord. Da jeg var liten trodde jeg kanskje det var få som hadde det sånn, men etterhvert som jeg har blitt eldre har jeg forstått at vi nok er mange. 

– Fortell litt om prosessen og innspillingen av plata.

– På dette albumet har jeg nok dratt strikken lenger hva gjelder det å la meg selv bli produsert enn før. Jeg sa tidlig til Martin Horntveth, som har produsert, at jeg ønsket å virkelig dra musikken i nye retninger og at jeg ikke var redd for det – så lenge jeg fortsatt følte meg hjemme og vi kommuniserte det jeg ønsket. Så vi brukte mye tid på å ta fra hverandre demoer, sette de sammen igjen på nye måter, teste lyder, tempoer og så videre før vi gikk i studio. Det var en veldig gøy og lærerik prosess. Deretter tracket vi alt av komp og instrumenter hos Athletic i Halden, og vokal hovedsaklig i Brageveien. Det var veldig veldig gøy, alt sammen. 

– Hva er du mest fornøyd med på «Trouble Finding Words»?

– Jeg er veldig fornøyd med at vi faktisk klarte å bevege oss bort fra trygge rammer. At vi turte å bruke nye lyder og uttrykk, og den utrolig spennende prosessen med å komme oss dit. 

– Plukk ut én låt fra plata som du er spesielt fornøyd med.

– Det er veldig vanskelig, men med tittelsporet har jeg i hvert fall klart å skrive en låt jeg har hatt utrolig lyst til å skrive lenge. Nå fikk jeg det til. Og den betyr enormt mye for meg personlig etter som den beskriver en følelse jeg har levd med i alle år. 

– Hvilken av låtene på skiva ga deg mest motstand?

– Det var veldig gøy da vi skulle begynne å jobbe med «Lost You», for der hørte Martin og jeg veldig forskjellige ting hva gjaldt selve gangen i låta. Det var fantastisk å snakke seg gjennom og prøve og finne ut hva den andre hørte og hvordan vi kunne «merge» de to tingene. Da måtte vi le av fascinasjon over hvor forskjellig musikalitet kan fungere i to hoder. 

– Om det er mulig: Hvordan vil du beskrive innholdet i tekstene på plata?

-Det er i hvert fall en plate hvor identitet og relasjoner, og forsøket på å forstå disse konseptene, er en rød tråd. I alt fra låter om universet og tid, helt ned til mellommenneskelige hverdagslige relasjoner. 

– Hvordan jobber du fram låtene og når og hvordan dukker de opp?

– Det er veldig forskjellig. Noen ganger dukker de spontant opp fordi jeg hører en setning, ser et bilde eller får et nytt perspektiv. Da kan låtene noen ganger skrive seg selv i løpet av veldig kort tid. Andre gangen har jeg en idé, men ikke et klart bilde av hvordan jeg vil «angripe» den. Og da kan det ta veldig lang tid. Noen ganger starter det med ideen, som i disse to eksemplene, men andre ganger igjen kan det være at jeg setter meg ned med gitaren, eller starter å improvisere frem melodilinjer med for eksempel vokal og at det blir til en idé jeg jobber videre med. 

– Er det noen artister eller kunstnere som har vært inspirasjonskilder for musikken på plata?

– Det er veldig mange. Men mange av referansene er jo hentet fra min ungdomstid, så TLC, Mariah Carey, Lauryn Hill, Destiny’s Child, Sugababes, No Doubt og så videre, er definitivt folk jeg personlig har «hatt med meg» inn i studio mens vi har laget dette. 

– Plukk ut tre album du har hørt veldig mye på det siste året.

– Jeg har hørt mye på «Real Time» av Tim O’Brien og Darrel Scott. Det er et av mine favorittalbum gjennom tidene, og minner meg alltid på kraften til en god melodi og musikken i fokus. 

– «The Miseducation of Lauryn Hill» har også vært på høy rotasjon. Det har vært en egen oppdagelse å høre på musikk jeg husker fra min barndom på nytt igjen som voksen. Nå forstår jeg settingen musikken ble utgitt i på en helt ny måte.

-Så har jeg hørt mye på «Sundays» av Andrew Combs. Et album som tok noen gjennomlyttinger før det satt helt, men når det først hadde satt seg slapp det virkelig ikke tak. Helt fantastisk. 

– Er det et maleri, en bok eller en film du/dere setter spesielt stor pris på, og i såfall: Hvorfor?

– Det er kanskje litt klisje, men jeg er veldig glad i «Just Kids» av Patti Smith. Hun skriver så mye om at det å være kunstner er noe du er, noe som helt kompromissløst er helt sammenvevd med hvem du er. På mine mørkeste dager, eller de gangene jeg tviler på det jeg driver med, om noen hører på, om det nytter – finner jeg trøst i det. At uansett hva jeg velger å gjøre, så er jeg en kunstner og det vil aldri forandre seg. 

 – Hva slags musikk hørte du på i ungdomstida?

– Det har jeg jo skrevet litt om over her. Men det var jo også en god miks, fordi ved siden av en del av de referansene jeg allerede har delt, er det jo ingen hemmelighet at jeg også vokste opp med countrymusikk. I tillegg hørte jeg mye på jazz og svensk visemusikk, som jeg også tror skinner gjennom i musikken min. 

– Da forflytter vi oss inn i fantasiverden. Om du hadde fått muligheten til å være med i et band bestående av utenlandske artister fra 60-tallet og fram til i dag; hvilke artister ville du hatt med deg, og hva slags musikk hadde du tryllet fram?

– Hun var jo veldig aktiv før 60-tallet, men siden hun også var aktiv etter det: Ella Fitzgerald, any day of the week. Hun kunne sunget, jeg kunne bare gjort noe harmonigreier. Gil Scott-Heron. Joni Mitchell. Bobbie Gentry. Willie Nelson. Så skulle vi laget musikk som tok for seg samfunnet og samfunnets strukturer og hvordan vi ville endret dem. 

– Et siste spørsmål: Hadde du en barndomshelt? Om så; hvordan ble det sånn?

– Jeg ville bli som Mariah Carey da jeg var liten, husker jeg. Det vil si; jeg ville synge som henne. Også ville jeg være som Jeanne D’Arc. Førstnevnte fordi, vel, hun sang helt drøyt bra. Sistnevnte fordi jeg ble så fascinert av historien om henne (som sikkert var en veldig forenklet versjon) og tenkte at det krevde mot å kjempe for endringer i samfunnet og for noe du virkelig tror på. Og at det var noe det var verdt å bruke tid på i livet. 


Publisert

i

, ,

av

Stikkord:

Kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *