Forfatter og sjef i Minor Majority, Pål Angelskår, har akkurat sluppet sin andre soloskive, «The Cellar Door Was Open, I Could Never Stay Away».

En plate som har fått Poklikk-redaksjonen til å dirre av begeistring. Vi kliner til med terningkast «wow» og oppfordrer alle til å bruke helgen til intens lytting. Om vi har pratet med Pål? Seff!

– Stilig tittel på plata. Hva er det med deg og Evan Dando?

– Evan Dando er en av sin generasjons beste låtskrivere. Han er helt spesielt god på å finne smarte tekstlige innganger til låtene sine, et originalt perspektiv, gode motiver

Terningkast "wow"

Terningkast «wow»

og vendinger som overrasker. I tillegg har han en blanding av autoritet og sårbarhet i stemmen som får deg til å lytte til det han har å si. Han er også interessant rent biografisk – en opplagt smart fyr som har tatt en masse tåpelige valg som har ført ham nokså langt ut i rockperiferien. Han er en superhelt som ligner på et menneske.

– Hvordan vil du beskrive musikken på «The Cellar Door Was Open, I Could Never Stay Away» sammenlignet med den forrige soloskiva di?

– «Follow Me» var en veldig todelt debut – en plateside med viser og en med pop. «The Cellar Door…» er mer variert i både tempo og temperatur. Jeg vet ikke om den er bedre, men jeg tror den er morsommere å høre på.

– Popklikk falt pladask for “Back When The Summer Felt More Like A Year”. Hvordan vil du beskrive låta og hvordan jobbet du fram arrangementene?

– Låta var opprinnelig tenkt som en helakustisk poplåt i Neil Young-land, men så ble det til at alle musikerne på plata ville spille på den. Etter hvert vokste det fram en mer episk poplåt som vi brukte lang tid på å bygge ut og enda lenger tid på å mikse. Piano-hooket i starten er litt sånn a-ha-aktig, mens kompet gjerne vil være et rockeband fra syttitallet. Jeg håper at nettopp dette spennet gjør det til en interessant låt å høre på.

– Hvilken sang på plata tror at du ville ha valgt om du hadde lagd en kassett på 90-tallet til ei jenta du var forelska i?

– «Meeting You Unexpectedly Here», fordi den lyder annerledes enn alt annet jeg har gjort og fordi det er en sånn enten eller-låt. Ikke nødvendigvis den letteste å like, men kanskje nettopp derfor; interessant på en annen måte. Da hadde 90-tallsjenta fått noe å ta stilling til.

– Foruten å høre ekkoet av 70-tallet, hører Popklikk både Eagles, Dire Straits og Paul McCartney litt her og litt der. Er vi helt på jordet?

Fish?

Fish?

– Liker alle bandene du nevner her, jeg, men jeg har vanskelig for å spore referanser i min egen musikk. Helt på jordet er dere uansett ikke.

– Finnes det noen inspirasjonskilder som har preget arbeidet med plata? Filmer, musikk, plater, bøker?

– Helt sikkert mange, men ingen som peker seg tydelig ut for min del. Nå som plata er ferdig innspilt er det uansett opp til lytteren å finne sine egne referanser, hva som har inspirert meg er mindre interessant enn hva lytteren selv finner i det han / hun hører.

– Hvilken av låtene på plata sleit du mest med å ferdigstille og hvorfor ble det sånn?

– Siste sporet: «This One Song Should Be Within Range». Den har fulgt meg i mange år og vært med på flere innspillinger. Det var først da vi strippet den helt ned at vi endelig fikk den til å funke. Jeg er veldig glad for å ha funnet en plass til den.

– Hvordan har det vært å samarbeide med Martin Hagfors og Roar Nilsen?

– Martin er helt super å jobbe frem tekster med. I Minor Majority stod jeg for alt tekstarbeidet selv, noe som kunne bli litt ensomt. Det å ha en å sparre med i deler av skriveprosessen har vært veldig lystbetont og jeg tror at det både har utvidet

Hellacopters

Hellacopters

motivkretsen og hevet kvaliteten på tekstene. Roar (produsent) og jeg har vært venner i flere år og endelig fant vi en anledning til å lage plate sammen. Vi har nokså ulike ståsteder musikalsk, han er en skolert musiker med bakgrunn i jazz, elektronisk pop og prog, mens jeg kommer rett fra gutterommet med relativt enkle viser. Det har vært fint med en produsent som yter motstand, men som likevel stoler nok på smaken min til at vi kommer fram til noe vi begge kan stå inne for.

– Var kjellerstua et viktig sted for deg i ungdomstiden? 

– Ja, kjellerstua hjemme var viktig. Det var på en måte den første leiligheten min – et sted jeg hverken delte med foreldrene mine eller lillesøsteren min. Og selv om det kunne bli bra kaldt der nede, så ble det en naturlig møteplass for vennekretsen min. Et sted vi fikk øve på å være voksne og spille musikk.

– Hører du fremdeles mye på Neil Young og Joni Mitchell?

– Ja, det gjør jeg. Etter at jeg leste biografien («Shakey») til Neil Young hørte jeg meg gjennom store deler av katalogen hans på nytt og oppdaget flere plater som jeg ikke hadde lagt ordentlig merke til før. Spesielt «Time Fades Away» og «Tonight Is The Night» åpnet seg på nye måter etter at de fikk en forklarende kontekst.

a-ha

a-ha

– Nevn tre plater du har hørt mye på det siste halvåret og fortell hvorfor det har blitt akkurat dem.

– The Hellacopters «Paying the Dues», fordi de får det til å høres ut som om det å spille rock er det viktigste du kan bruke livet ditt til.

– Clutchs «Blast Tyrant», fordi den er en super plate å løpe til og fordi den har hysterisk morsomme tekster.

– Neil Youngs «Time Fades Away», fordi den er så sart og smal og sær og vakker. Og fordi den har en like lang modningstid som den har varighet.

Kul fyr

Kul fyr

– Hva er den største forskjellen på å skrive bøker og å skrive sanger?

– Plassen du har til rådighet. En poptekst skal både tilpasses en melodi og helst si noe vesentlig om verden på fire minutter. Novelleformatet gir muligheten til å dvele ved noe svært lite over relativt mange sider. I novellen er dessuten åpenhet en kvalitet som trigger leserens meddiktning, i popteksten derimot kan styrken ligge i det motsatte – nemlig evnen til å være tydelig og konsis.

– Plukk ut tre låter som har betydd ekstremt mye for deg med begrunnelse.

– «Jolene» – Dolly Parton

– «California» – Joni Mitchell

– «Say Yes »– Elliott Smith

– Fordi de på hver sin måte viser hvor relevant popmusikken kan være når den er på sitt aller beste.

– Tilslutt; Velg mellom følgende:

– Marillion eller a-ha?

– Umulig å velge. Det er to av de viktigste grunnene til at jeg ble opptatt av musikk overhodet. Hører fortsatt både på “Scoundrel Days” og på “Clutching at Straws”.

– Twin Peaks eller The Sopranos?

– I dag er det trolig Sopranos. Men, herregud, som Twin Peaks smalt da den kom i ’92. Jeg så et par episoder om igjen i fjor og det var fortsatt gøy. Men Lynch er ikke like god til å koreografere sloss-scener som mennene bak Sopranos. Sjekk masseslagsmålet på Roadhouse i piloten. Det fremstår som litt odd i dag.

– Tiller eller Knausgård?

– Her må jeg si Knausgård, men det er ikke bare fordi han er så god, det er også fordi jeg ikke har lest nok av Tiller. Holder på med “Innsirkling” bind 1 nå og det virker veldig lovende.

– Munch eller Kittelsen?

– Munch er den største kunstneren, Kittelsen er den kuleste fyren.

– Kant eller Aristoteles?

– Aristoteles. En mer vidtfavnende tenker finner du neppe. Dessuten er det mye morsommere lesning.

– Nirvana eller The Replacements?

– Nirvana. Fordi vi møttes på rett tid. En kort romanse riktignok, men den traff hardt.

– Karate Kid eller Saturday Night Fever?

– Karate Kid, lett! For et spark! For en film!

– Platespiller eller cd-spiller?

– Platespiller. Det å sette på en LP-plate er en aktiv handling, ikke bare noe du gjør i forbifarten. Det gjør noe med måten du lytter på. Dessuten liker jeg formatet bedre, det store omslaget, vekten, lukten og dette at det er noe som må vedlikeholdes og passes på.