DB961FE1-4353-4EB5-A56D-8E8AFC51624EÅtte år etter sitt forrige album er endelig Sjur Lyseid aka The Little Hands of Asphalt tilbake med nytt album, «Half Empty», som ble sluppet på fredag.

Et album som ifølge Sjur Lyseid har mye til felles med de tidligere Little Hands-albumene: det er relativt lavmælt, organisk popmusikk, der melodistyrke, tidløshet og gode tekster er i fokus.

Vi har pratet med Sjur om «Half Empty», inspirasjonskilder og dessuten tillatt oss å nerde litt.

– For uinnvidde; forklar bakgrunnen for bandnavnet.

–  Ah, det navnet. Jeg angrer ganske mye på det, egentlig. Det henger igjen fra da jeg hadde laget tre-fire små låter som bare var ment for meg og mine nærmeste venner. Så ble det plutselig titusener av streams på Myspace (!), radiospilling, Øyafestivalen og så videre, og da var jeg stuck med det. Vanskelig å huske, og fullstendig intetsigende poetisk, og en gang var det noen som lurte på om vi kom for å asfaltere parkeringsplassen da vi skulle spille på en festival.

–  Men altså, ja. Navnet er tatt fra liner notes’ene på plata King of America med Elvis Costello, hvor han konsekvent krediteres som «The Little Hands of Concrete». Et tilnavn han visstnok fikk av produsent T-bone Burnett fordi han røk så mange gitarstrenger. Jeg ryker veldig få gitarstrenger, derfor det mykere (og mørkere) materialet.

– Hvordan vil du beskrive musikken på «Half Empty» sammenlignet med dine tidligere utgivelser?

–  Mye er det samme, det er relativt lavmælt, organisk popmusikk, der melodistyrke, tidløshet og gode tekster er i fokus. ​«Leap Years» v​ar vel en klassisk debut-plate – litt for nær sine inspirasjonskilder, men med det overskuddet man har som låtskriver når man akkurat har oppdaget noe. ​«Floors», den vanskelige andreplata, der tenkte jeg at jeg skal faen meg gi dem den vanskelige andreplata. Så den er litt vanskelig.

–  På ​«Half Empty» ​har jeg vært opptatt av å gjøre ting enkelt igjen, å ivareta noe impulsivt og lite kalkulert. Man kan aldri komme tilbake til den umiddelbarheten en debutplate har, på godt og vondt, for jeg skjønner veldig godt appellen til ​«Leap Years». ​For å si det på en annen måte, du kan ikke bli dum igjen. Samtidig har jeg prøvd å få til noe som ligner intuitiv og «ren» låtskriving. Og så får man jo håpe at man ​kan litt mer etter ti år, da.

– Denne gangen har jeg heller ikke vært så bundet av å følge reglene i en gitt sjanger, jeg tør å være både mer ambisiøs og samtidig mer direkte, og jeg tror resultatet er en på mange måter veldig variert skive. Etter så mange år med halvferdige snutter og skriving for skuffen, ligner det også litt på en debutplate i prosessen. For når jeg valgte å åpne den skuffen igjen var det jo en del gull der. Sammen med en hel haug gråstein, selvfølgelig.

D66896FE-59AC-4533-B114-44003A06F7E3

– Fortell litt om prosessen og innspillingen av plata.

–  Jeg hadde egentlig bestemt meg for å legge prosjektet på hylla. Jobbet som produsent og mikser i flere år, og de siste åra kanskje like mye som låtskriver og tekstforfatter for andres prosjekter. Og fant vel ut at dette var noe jeg kunne på et vis, og at jeg hadde noen bra låter i meg fortsatt, som viste seg å passe inn på en ny Little Hands-plate. Det må sies at mange av dem jeg jobbet med også pusha meg til å gjøre noe eget igjen.
Noen av låtene på skiva er flere år gamle. Men i all hovedsak er den skrevet og spilt inn det siste halvannet året. Jeg lagde demoer mens jeg skrev, og på en del av låtene er store deler av demoene med på plata, helt ned til mitt ganske hjelpeløse trommespill og min gamle korpskornett.

–  Med disse demoene i lomma samla jeg de flinkeste folka jeg vet om til en langhelg i studio hos meg (Nils Martin Larsen, Eivind Almhjell, Morten Myklebust, Jørgen Nordby, Eirik Kirkemyr, Morten Kvam og Rudi Simmons). Vi gjorde en hel masse på nytt, noe fra bunnen, noe som planlagte pålegg, noe hvor folk bare fikk lov til å utfolde seg med det de kan. Jeg har veldig trua på musikk som noe tribalt, der folk kommer sammen og bokstavelig talt spiller hverandre gode.

–  Selv om dette er et soloprosjekt hvor selvgjort-er-velgjort-ideen ofte tar litt for mye plass. Etter den helga var plata sikkert 95% ferdig, men jeg brukte minst et halvt år til på å pusse på ting, mikse og ta med meg enda et par gjestemusikere (Elizabeth Morris, Tonje Tafjord). Jeg skulle sikkert hatt en produsent (også kjent som noen som sier at nå er det ​bra nok​).

– Hvordan dukket ideen opp og hva er grunnen til at du har valgt å skrive et essay til hver av låtene?

–  Jeg, og mange med meg, tenker vel at musikken skal tale for seg selv, og at lytteren skal fylle ut hullene. Samtidig vet jeg jo også at jeg tidvis har vært oppslukt av tilleggsinformasjon når jeg har vært fan av musikk. Så denne gangen tenkte jeg at jeg skulle tale litt for kunsten min: Skrive om motivasjonen for en tekst eller en melodi, fortelle en liten anekdote som gir fordypningstoff, eller snakke litt om prosess. Eller la andre skrive friere og mer assosiativt om noen låter.

–  Dette prosjektet har kanskje alltid vært i slags skjæringspunkt mellom musikk og litteratur uansett, og essayene spiller videre på det. For låttekster er jo særdeles små flater, litterært, selv om dette er noe av skjønnheten med nettopp låttekster. Først og fremst handler det om at jeg ikke ville være så jævla kostbar og mystisk lenger, jeg er for gammel til det. Ikke det at jeg tror så veldig mange bryr seg, men for dem som gjør det håper jeg det kan gi en tilleggsverdi.

FB24A691-5FC7-4F21-8801-AE1336930D0E

–  Hva er du mest fornøyd med på «Half Empty»?

–  Kan jeg svare på hva jeg er minst fornøyd med? De fleste låtskrivere jeg vet om svarer sånt som «alle låtene er barna mine, jeg kan ikke velge mellom dem». Dette er selvsagt bare piss. Du veit veldig godt hva du er fornøyd med, og hva du synes at du ikke helt fikk til. Nå kan det være mange årsaker til det, at man har et vanskelig instrumentalparti man ikke fikser, eller at teksten ikke klikker på plass, at du aldri helt blir venn med vokalprestasjoner, eller at miksen aldri satt helt satt seg.

–  For meg var dette «Accidents & Time», som jeg synes er den dårligste låta på plata. Jeg putta den langt bak på side B og håper at den holder vann som et deep cut. I visshet om at den er favoritten til noen av de andre som var med å lage plata, til og med. Hvem vet, kanskje det blir hiten? Det sier vel noe om umuligheten av å være seg selv nærmest. Mine favoritter er «Foreverest» og «Dystopian Sci-fi», sikkert også av grunner som ikke er valide for andre enn meg.

 Hvordan jobbet du fram«Writing About Music» og hva handler låta om?

–  Denne låta er ganske annerledes jobbet frem enn de fleste andre låtene på plata. Stort sett hadde jeg alle melodiene og store deler av tekstene i hodet før jeg satt meg ned med et instrument, noe som egentlig er en ganske ny tilnærming for meg. Men det var absolutt ikke tilfellet med «Writing About Music». Den er på alle måter mye mer komponert og gjennomarbeidet enn de andre. Nils Martin Larsen og jeg satt oss ved hvert vårt piano, så arrangerte vi ut celloer, gitarer og perkusjon, jeg skrev et klarinett-arr, og Nils Martin spilte det. Den har en ganske fragmentert låtstruktur, og prosessen var også ganske fragmentert sammenlignet med en del av de andre.

–  Jeg har hatt linja «I’m not the Fred Astaire of words / I just dance about architecture» liggende i mange år, men ikke klart å bruke den i en fornuftig sammenheng. Tror jeg til og med jeg har prøvd å putte den inn i en låt tidligere, uten særlig hell. Her funka den endelig, og ble utgangspunktet for protagonisten i låta: En fyr som skriver om musikk. Uten å finne spesielt mye glede i hverken det eller i livet generelt. Litt mer abstrakt handler den om nettopp det, å bli blasert, og å stort sett glede seg over å sable ned andre. Det kan man jo kjenne seg igjen i.

– Og så handler den om det som muligens er det sentrale temaet på plata: Hva er subjekt, hva er en karakter, hva er en persona? Kan man egentlig skrive om noe annet enn sine egne opplevelser? Klarer jeg egentlig å skrive om noe annet enn å skrive? Den alluderer forøvrig også til blant annet Thelma & Louise, High Fidelity, Elliot Smith og ABC & XTC, så som vanlig litt snacks til pop-quizen.

–  Er det noen artister som har vært inspirasjonskilder for musikken på plata?

–  Jeg hører veldig lite på andres musikk når jeg skriver eller spiller inn en plate. Så nei, ikke direkte. Men – det er helt sikkert mye som ligger der underbevisst. Det å ha en bank av musikkhistorie, både bred og smal, informerer helt sikkert de valgene jeg tar. Eller det jeg stjeler.

4DFB732A-1502-437E-A41C-2AEEFBE1708D

 

–  Plukk ut tre album du har hørt veldig mye på det siste året

–  Serge Gainsbourg – ​«Histoire de Melody Nelson». H​eldigvis kan jeg ikke fransk, og slipper å høre på misogynien, og hører heller på ​coolnessen o​g de fantastiske stryker-arrene til Jean-Claude Vannier.

–  Emperor X -​ «Ovesleepers International». Noen kalte det tech-folk, jeg skjønte ikke hva de mente. Uansett, småpunkete og veldig bra låter med låttitler som «Schopenhauer in Berlin».

– John K. Samson – ​«Winter Wheat».  M​in gamle favoritt fra The Weakerthans, også veldig bra som soloartist. Nåtidens beste tekstforfatter sammen med John Darnielle.

–  Hvilket album var det beste som ble sluppet i 2019?

–  Ulempen med å ikke høre på annen musikk når man skriver eller lager egen musikk, er at 2019 er litt av et svart hull for meg, som lytter. Skiver jeg har hørt på og likte: Beezewax – ​«Peace Jazz».​ Taylor Swift – «Lover». Vampire Weekend -​ «Father of the Bride»​. Sleater Kinney – «The Center Won’t Hold». S​kiva til Morten Myklebust, «Break Up», e​r veldig bra og fortjener et større publikum. Ellers hører jeg bare på The Mountain Goats. Eller podcaster om The Mountain Goats.

–  Hva slags musikk hørte du på i ungdomstiden?

–  Jeg pleier å si at jeg bare er en enkel pønker fra landet. Altså, pønk. Etterhvert skrangle-indie og sånt noe. Hadde egentlig ingen som prakka på meg den store pophistorien før jeg var i tjueåra og jobba i platebutikk (ja, det fantes faktisk).

Plukk ut tre album du aldri blir lei av.

–  Frank Sinatra -​ «Watertown». ​ enerelt ikke overbegeistra for ‘Ol Blue Eyes, men den skiva her er grenseløst vakker i all sin tristesse. Det sies at Frank ikke likte denne skiva selv (jmf. å være seg selv nærmest).

–  Aesop Rock – ​«Labor Days». Grumsete mid-2000 hiphop på Def Jux. Veldig kult og unikt produsert, stort sett helt uforståelig og abstrakte tekster, men når det glimter til så skinner det så jævlig: «Life’ not a bitch, life is a beautiful woman. You only call her a bitch ‘cause she won’t let you get that pussy. Maybe y’all just didn’t share any similar interests, or maybe you’re just an asshole who couldn’t sweet talk a princess.»

–  The Beach Boys – «Pet Sounds». Bedre enn The Beatles.

CD855605-65EE-4C4B-AF2B-59BC41BF38CB

– Velg mellom følgende artister:

David Bowie eller Bob Dylan?

– Som låtskriver: Dylan. Som artist: Bowie.

– Roxy Music eller Fleetwood Mac?

– Fleetwood Mac. Så kunstnérisk er jeg ikke. Dessuten synes jeg det er noe vakkert med å følge opp tidenes til da mest solgte skive (Rumours? No, it’s all true!) med en skive med stort sett rask polka (Tusk).

Kate Bush eller Joni Mitchell?

– Joni Mitchell. Tre ord: Both Sides Now.

Teenage Fanclub eller Wilco?

– Må jeg velge? Nei, det må jeg ikke. Jo vent, Teenage Fanclub.

Everything But The Girl eller Blur?

– Blur

-10cc eller Steely Dan?

Steely Dan. Med åra, hvertfall. Stefaren min hørte kun på klassisk, fusion-jazz og Steely Dan da jeg vokste opp, og som opposisjonell pønke-kid satt det langt inne. Nå setter jeg pris på at man kan sitte en hel natt for å få ett basstrommeslag riktig. Og tekstlinjer som «bad sneakers and a Piña Colada, my friend».

– Richard Thompson eller Nick Drake?

– Nick Drake. RT blir litt surklete for min smak.

The Lemonheads eller The Pernice Brothers?

– Hmm, vanskelig. Hodet sier Pernice Brothers, men hjertet svarer Lemonheads.

ABC eller XTC?

– Haha. Helt klart XTC. Men i fare for å bli litt vel autoreferensiell, mangler det ikke noe her? Har jeg ikke plater med Zombies, eller Frida Ånnevik, for den saks skyld? Er vel et godt eksempel på at man som låtskriver ofte ofrer syntaks for et godt rim eller en god one-liner. Eller begge deler.