Tommy Tokyo

I morgen slippes den nye plata til Tommy Tokyo, ”We Blister And We Bleed”. Og folkens, det er bare å glede seg. Popklikk har pratet med Tommy om den nye skiva, bikkja hans Melker og inspirasjonskilder.

– Hvordan vil du sammenligne ”We Blister And We Bleed” med dine tidligere utgivelser?

– Jeg forsøker jo å komme meg videre hele tiden, og har ikke ennå repetert en prosess, men når det er sagt, så høres det nok ut som meg.

– Fortell litt om innspillingen av plata.

Den ble innspilt på vestlandet (Etne), i ABC studio. Vi hadde 14 dager på oss, men kunne pakke og reise hjem etter 12 dager. Det ble noe hjemmearbeide for meg i etterkant, noen vokale ting som jeg gjorde på nytt. Det var alt i alt en god opplevelse å ferdigstille denne skiva.

– Hva er du mest fornøyd med på ” ”We Blister And We Bleed”?

– Det er en kort og konsis skive. Den har også en tekstlig tematikk som passer godt under overskriften ”We Blister And We Bleed”.

 
 
 

Det er bare å glede seg, folkens

– Hvilke av låtene var det vanskeligst å ferdigstille?

– Det var to sanger som deler den «utmerkelsen» mellom seg, og det var ”Haven For My Soul” og ”Trustee & Tea”.

– Fortell litt om hvordan ”Until The Chimes Of Danny Boy” ble en realitet.

– Den sangen laget jeg første utgaven av i 2002, så gjorde jeg den ferdig i 2006 og tok den med på den første soloskiva, ”Octopusdrunk And Arms To Prove It i 2007. Den skiva fikk nok aldri oppmerksomhetens lys på seg, og derfor valgte jeg å spille den inn på ny nå. ”We Blister And We Bleed”- tittelen, er jo hentet fra denne sangen, som forøvrig het ”Sculptor At The Wheel” i 2007.

– Hvordan har du jobbet med tekstene på plata og vil du si at det snirkler seg en rød tråd gjennom albumet?

– Jeg innså ganske raskt at sangene hadde link til hverandre på sett og vis. Livet, døden og kjærligheten går igjen, men også savn og urett. Så ja, det er en snirklende rød tråd her.

– Handler enkelte av låtene om tilhørighet, avvisning og forsoning?

– Ja, sangene har nok mye av livets sider i seg, og jeg tror en stor del av det vil være gjenkjennelig for andre også.

– At hunden din Melker digger Bono er gammelt nytt. Har han noen andre favoritter?

– Han har nok fra valp av hørt mye forskjellig musikk, men Bono og Bob Hund er klare favoritter.

– Hva slags musikk hørte du på i ungdomstiden?

– Da hadde jeg et ganske ubevist forhold til musikk, og drev ikke selv med det. Tror ikke jeg kjøpte musikk i det hele tatt som ungdom. Moren min tok opp ”Ti i skuddet» hver uke husker jeg.

– Hvilke plater hørte du mest på i 2013?

– Jeg hører for det meste på lydbøker og P2.

– Hva er ditt forhold til litteratur og har du noen litterære forbilder?

– Jeg har et godt forhold til litteratur, men i lydbokformat. Arne Thomas Olsen, Nils Johnson og Olafr Havrevold sine opplesninger av Knut Hamsun er jeg til stadighet innom. 

– Hvem er tidenes tøffeste vokalist?

– Da må jeg si Polly Jean Harvey. Stemmen hennes er enormt versatil, og hun er ikke opptatt av fancy studiomikrofoner når det kommer til stykke, i flere av hennes sanger er vokalsporet sunget direkte inn på diktafon.

– Nevn tre plater som har betydd mye for deg.

– Det blir jo umulig å nevne de tre som har betydd mest for meg, men jeg kan trekke frem tre fra toppen av hodet her og nå.

– «John Lennon/ Plastic Ono Band». En meget personlig skive fra start til slutt. Og Lennon er kanskje en av rockens mest særegne vokalister, men med et anstrengt forhold til egen stemme. I nyere tid må jo Polly Jean Harveys ”Let England Shake” nevnes. Det er bare ufattelig vakkert og 100% inspirerende å lytte til. Hør på sangen ”The last Living Rose”. En annen skive fra toppen av hodet er ”Mixed Up” av The Cure. Det er vel en slags samleskive, men den hørte jeg mye på. Det var den første skiva jeg kjøpte meg av The Cure. Sangen ”Close To Me” var nok favoritten.

– Velg mellom følgende:

– Neil Young eller Johnny Cash?

– Jeg er jo veldig glad i Johnny Cash, men jeg må nok velge Neil Young her. Formidlingsevnen hans er helt unik, og hans berømte utsagn «It´s All One Song» kan jo virke trøstende på alle som lager sanger.

– Tom Waits eller Bruce Springsteen?

Da sier jeg Tom Waits. Ikke for det, Springsteen er en sterk forteller, men da helst uten band, alene med kassegitaren som på ”The Ghost Of Tom Joad”. Tom Waits har allikevel et mer spennende univers å fordype seg i.

– The Clash eller The Ramones?

– Føler nok mest for The Clash. De hadde en større variasjon, og et sterkere uttrykk i mine ører.

– Lou Reed eller David Bowie?

– Her er det vanskelig å velge, men jeg føler nok mest for Lou Reed. Det er noe i stemmen hans, begrensningens merkelige styrke. Temaene han rørte ved i tekstene sine, og sangenes tålbarhet. Han var sin egen artist og underholder.

– The Dream Syndicate eller The Talking Heads?

– Vokalstilen til David Byrne alene, gjør at det må bli Talking Heads.

– Joni Mitchell eller Patti Smith?

– Disse to kommer fra den samme kilden som Dylan, Cohen, Waits, Reed, og gjør det nesten umulig å velge. Tror nok jeg må si Joni Mitchell.

– The Beach Boys eller The Rolling Stones?

The Rolling Stones. Måten de blander sammen stiler, og hvor imponerende gode sanger de laget, når de omsider valgte å skrive materiale sitt selv.