The Black Keys konsert, her fra Loollapalooza (foto: Black Keys bandsider)

Black Keys har kanskje ikke funnet nøkkelen til et harmonisk liv på hjemmebane, men de klarer absolutt å gi andre muligheten til å blåse ut frustrasjon og energi.

Etter å ha droppet ut av universitetet og dannet en kjellerduo i 2001, slo bandet gjennom ti år senere med albumene «Brothers» (2010) og «El Camino» (2011).

Karrieren er full av hverdagshistorier, blant annet om hvordan navnet ble til (det er lite fremtredende harmonisk pianoklimpring i musikken deres).

En lokal, schizofren kunstner fra Akron Ohio hadde kontakt med faren til vokkalist og gittarist Dan Auerbach, og la stadig la igjen uttrykket «black keys» på telefonsvareren til familien Auerbach.

Dermed var navnet på plass.

Da den første demoen skulle spilles inn i kjelleren til trommeslager Patrick Carney, dukket ikke backingmusikerne til Auerbach opp fordi de var mer opptatt av å spille videospill i beruset tilstand, enn å spille blues.

Dermed oppstod duoen The Black Keys.

Året før gjennombruddet holdt det imidlertid på å gå overende. Trommeslageren skilte seg og et «hemmelig» soloprosjekt fra vokkalisten hevdet trommisen at han ikke visste noe om. Men splitten varte heldigvis kun en kort stund, og nå kan bandet bli et av de virkelig store i USA.

De har mottatt syv Grammies i perioden 2011-2013, og albumet «El Camino» debuterte som nummer to på «Billboard 200», med et salg på 206,000 eksemplarer den første uken.

Har du gått glipp av den høyenergiske og rå formen for rock’n’-blues, serverer vi deg den her. Er du på jobb, ta av deg øreklokkene og dans rundt i det åpne landskapet med volumet på helmaks. Få med deg kolleger og vis at du slett ikke er noen «Lonely Boy» og at det faktisk finnes «Gold On The Ceiling».

The Black Keys – «Just Got To Be»

 

Black Keys – «I Got Mine»

 

The Black Keys – «Lonely Boy»


The Black Keys – «Tighten Up»

 

The Black Keys – «Gold On The Ceiling»


The Black Keys – «Little Black Submarines»