Når siesta møter fiesta

192F2CD0-A8B2-4C70-B132-1BBDEC932C56Plateanmeldelse: Josh Rouse – «Going Places» (album, 2022)

Med album som «1972» og «Nashville», som dukket opp i henholdsvis 2003 og 2005, fikk musikk-kritikere verden rundt for alvor opp ørene for Josh Rouse. To meget gode, men litt forskjellige album, der særlig «Nashville» fikk mange svært fordelaktige adjektiver slengt etter seg. Før jeg gir meg i kast med Rouse sitt nye album, «Going Places», tillater jeg meg gjengi noe av det jeg har skrevet om noen av hans utgivelser etter «Nashville».

«Country Mouse City House» (album, 2009)

Dette lille mesterverket er definitivt  skapt for varme sommerdager. En plate fylt med smektende poplåter utført med både stil og store mengder sjarm. «Hollywood Bass Player» og «Nice To Fit In» er så fengende at jeg knapt har tid til å gå på do, mens yndige «God, Please Let Me Go» og snertne «Domesticated Lovers» utmerker seg med delikate arrangementer der både blås og piano/orgel får være med på moroa. 

«The Embers Of Time» (album, 2015)

Josh Rouse har en enorm evne til å trylle fram melodier som setter seg fast i øret. Når dette toppes med en myk og varm stemme, er det umulig ikke å digge musikken som renner ut av hans skarpe og kreative hjerne. En hjerne som ved denne anledningen dveler rundt eksistensielle problemstillinger vi alle kan kjenne oss igjen i.

Det tok en runde eller to før jeg slapp jubelen løs, men nå svinser og svanser låtene forbi med smilefjes opp til hårfestet. «The Embers Of Time» er fylt med låter med begge beina planta i popen og rockens tegn, krydret med både elementer av country, blues og jazz både litt her og litt der. At sangene sender tankene til artister som Neil Young, Bob Dylan, Ryan Adams, Conor Oberst, Glen Campell og Prefab Sprout, svekker på ingen måte lytteopplevelsen.

«Love in the Modern Age» (album, 2018)

Josh Rouse har hatt får vane å lage musikk pakket inn i en varm produksjon og låter som ofte nikker i retning pop med velposjonerte doser americana. På «Love in the Modern Age» har han senket musikken ned i et lydbilde der synth og elektronikk trekker i de fleste trådene. Et overraskende grep det tok litt tid å takle.

Men når låtene først fester grepet, flyter de avgårde på en sval og behagelig måte. Det tilsynelatende «kjølige» lydbildet varmes gradvis opp, og låter som i utgangspunktet virket stivbeinte, viser seg å være både attraktive og lette til bens. At jeg nå og da kjenner  duften av Prefab Sprout, Steely Dan og Yacht-rock, er en hyggelig bonus.

På Josh Rouse sitt nye album, «Going Places», er den synthbaserte tilnærmingen på forgjengeren kastet overbord, og erstattet av et varmt, tilbakelent og lekende lydbilde preget av en fin blanding el-gitarer, kassegitarer, munnspill, blåsere, steelgitar og keyboard/synth. Låtene flyter rolig avgårde, drevet fremover av sterke melodier og en lun tilnærming til tilværelsen.

Flere av låtene sender tankene i retning av artister som Marshall Crenshaw, Aztec Camera og Paul Simon, og til et musikalsk landskap der pop, rock og jazz leker side ved side. Rouse sin varme og innsmigrende stemme er som alltid usedvanlig behagelig å forholde seg til, og den tidvis slentrende og bedagelige stemningen tilfører musikken både eleganse og en evne til å lokke lytteren inn i en behagelig og lett berusende tilstand.

Når platas 10 låter rundes av etter 31 minutter og 47 sekunder, får man umiddelbart lyst til å høre den enda en gang til. Gjerne plassert i en solstol et eller annet sted i Rouse sin vakre hjemby, Valencia, der plata ble innspilt og finjustert. Selvom alle låtene passer godt inn i Rouse sitt vakre og livsbejaende musikalske puslespill, kan jeg anbefale å begynne lytterunden med pop-perler som «City Dog», «Hallow Moon», «Stick Around» og de to nydelige feelgood-låtene «Henry Miller’s Flat» og «Waiting On The Blue».

«Going Places» er et album der siesta og fiesta veves sammen på finurlig og behagelig vis. Et album som bekrefter at Josh Rouse nok en gang har henter fram det beste fra sin musikalske verktøykasse.

Foto: Yep Rock (promo)

Espen A. Amundsen
Espen A. Amundsen

Idéhistoriker og tidligere musikkredaktør i ABC Nyheter.

Artikler: 1645