39D3BB8C-EAAA-4693-BCA8-B4C8ACB92DB1Plateanmeldelse: Ray LaMontagne – «Monovision» (album, 2020)

“It’s been so long and I really miss that feelin’//Oh I, I do believe I will//Get myself back to Colorado for the Rocky Mountain Healin’”

Jeg hadde et forhold til amerikaneren Ray LaMontagnes musikk for snart ti år siden. Så tok forholdet slutt; Ray og jeg beveget oss i hver vår retning. Eller rettere sagt, Ray beveget seg, jeg stod nok ganske stille.

I perioden 2004-2010 ga Ray LaMontagne ut fire album som grep meg. Med «Supernova» i 2014 utvidet Ray det musikalske landskapet og gikk med stor suksess mer i retning av psykedelisk rock enn den countrysoulen som til dels preget de fire første albumene.

Som en forberedelse til denne anmeldelsen, ga jeg alle LaMontagnes album en ny lytt. Kvaliteten til låter som «Jolene», «Hannah» og «Like Rock & Roll and Radio» er udiskutabel, men som helhet er tre av de fire albumene noe ujevne. Det fjerde, «Till The Sun Turns Back» (2006), fremstår nå som det sterkeste – kammermusikkinspirasjonen tiltaler meg.

De nyere albumene som «Supernova» (2014) og «Ouroboros» (2016) er produsert av størrelser som Dan Auerbach (The Black Keys) og Jim James (My Morning Jacket).  Albumet «Part Of The Night» (2018) hadde jeg nesten ignorert. Det kan ha vært en feil; førstelytten nå var i hvert fall særdeles lovende.

Og nå er jeg nyforelsket i Ray LaMontagnes musikk! Vi er nok begge klar over at dette kan være en flyktig sommerforelskelse, men høsten kommer tidsnok! Ray LaMontagne har med «Monovision» tatt et skritt tilbake. Han har laget et album der han er økonomisk med virkemidlene. Han spiller alle instrumenter selv. Stemmen hans har så mange strenger å spille på – vel, den metaforen var ikke helt heldig her – at selv når han korer seg selv, høres det ut som vi har med flere ulike vokalister å gjøre.

Oftere og oftere synes jeg singlene som blir gitt ut i forkant av albumutgivelsen er av de svakere låtene på albumene. Nå skal jeg ikke påstå at «Strong Enough» er en svak låt. Den har mer tyngde og fart enn øvrige låter, mer soul. LaMontagnes stemme får rom til å briljere, og han minner ikke så rent lite om Stephen Stills i denne låten – Stills, som for øvrig var en sterk inspirasjonskilde for at LaMontagne valgte musikeryrket. Men låten fremstår som et aldri så lite stilbrudd. Heller ikke åpningslåten «Roll Me Mama, Roll Me» tilhører de sterkeste låtene på dette albumet. Og da har jeg nevnt to bra låter, begge av de jeg liker minst på albumet! Andre vil kanskje trekke disse frem som de sterkeste.

Resten av albumet fremstår behagelig, men i mine ører ikke kjedelig. Jeg nevnte økonomisk med virkemidlene, og nettopp det bidrar til at man legger merke til flotte detaljer som den forsiktige elektriske gitaren på «Born To Love You» og den nydelig bassen på nevnte «Roll Me Mama, Roll Me». Og stemmen! Han trenger ikke briljere som på «Strong Enough» for at jeg skal la meg imponere.

Jeg kan nok le litt ondsinnet over et begrep som sommerplate. Like fullt må selv jeg innrømme at det er plater man oftere tar frem på høsten enn andre, og at det er plater som ligger nærmere sommerfølelsen. Jeg har allerede gått langt i å kalle dette en sommerplate, og kan kanskje like gjerne ta skrittet fullt ut? «Summer Clouds» er en svevende, nydelig låt. Nå ligger det kanskje en dypere tanke bak denne låten, men tekstlinjer som «Hours roll//Like summer clouds//And summer clouds don’t worry//About tomorrow», gir meg en ubekymret sommerfølelse.

Så er det nok også sanger som passer godt når sommeren er over. Vakre «We’ll Make It Through» er et eksempel på det. Både niåringen min og en facebook-venn fikk Neil Young-assosiasjoner til dette albumet. Jeg er ikke der, men mon tro om det ikke er det flotte munnspillet på dette og andre spor som medvirker til akkurat de assosiasjonene? Jeg elsker Neil Youngs sjelfulle munnspill, men jeg tror kanskje Ray har gjennomført én kveld mer i Sigmund Grovens brevkurs.

Èn favorittlåt på plata er «Rocky Mountain Healin’». Da er vi langt over i countryland, kanskje kommer man endog i tanker om John Denver her. Intet nyskapende med låten, igjen et nydelig munnspill, og en nydelig melodi, som raskt gir meg bilder av bil og ørkenlandskap på netthinnen.

Platas tristeste øyeblikk er kanskje på den fine avslutningslåten «Highway To The Sun»: «I hear children singin’ songs, playin’ games, They don’t know that growin’ up is learnin’ pain». Men du verden så flott låt, og med så vakre overganger!

Vemodet er aldri langt unna på albumet «Monovision», så kanskje er dette en høstplate snarere enn en sommerplate likevel? Den låten jeg akkurat nå liker aller best – både tekst og melodi – er «Morning Comes Wearing Diamonds». De første rundene tenkte jeg på dette utelukkende som en ubekymret sommerlåt, før jeg revurderte den oppfatningen:

“Morning comes wearing diamonds
There she is her eyes are smilin’
Throwing gold through the windows to the floor
Hear a bird singin’ a song I never heard before
Colored leaves blowing in through the kitchen door
I just don’t give a damn anymore”

Superlativene som oftest går igjen i denne anmeldelsen er nok «nydelig» og «vakker». Sammen med Bonny Light Horsemans plate av året er Ray LaMontagnes «Monovision» det albumet jeg har spilt mest de siste ukene. Jeg trodde mitt forhold til Ray LaMontagne var over, men med dette litt upretensiøse albumet har vi funnet hverandre igjen. Om det så skulle vise seg å vare bare noen flyktige sommeruker. Ei plate som gjør godt for hjertet og sjelen, dette.