Bjørn Eidsvåg

Popklikk har snakket med Bjørn Eidsvåg om hans nye plata, ”Far faller”. En plate som handler om blant annet tap, utilstrekkelighet, tvil og frykten for å visne bort.

Popklikk møter Bjørn Eidsvåg på Saga hotell på Frogner. Han sitter ved et knøttlite bord og begynner å smile når jeg må ta i bruk to bord for å få plass til alle notatene mine.

– Det ser skikkelig proft ut, kommenterer han og ler.

– Vil du ha en kaffe?

– Klart jeg vil, svarer jeg mens jakten på diktafonen som jeg aldri fant avsluttes. Eidsvåg bestiller to kaffe og setter seg godt til rette. Han er klar.

Bjørn Eidsvåg nye plate ”Far faller” er spilt inn i Sverige med Tobias Fröberg som produsent. Artisten som i Norge er mest kjent for å ha produsert Ane Brun. At Fröberg ikke hadde hørt så mye av musikken hans var en stor fordel. Da Eidsvåg skulle gi seg i kast med sitt 25. album ønsket han så blanke ark som mulig.

Elektronisk country, Dylan og hytta

Da jeg beskriver tittelåta som elektronisk country lyser ansiktet til Eidsvåg opp.

– Det er et fint bilde. Det er slettes ikke så fremmed det, altså. Det er noe med den klangverdenen Tobias setter. På låta ”Chelsea” fant vi det lyduniverset som jeg hadde lyst til å gå inn i og som var en av grunnene til at jeg brukte Tobias. Han er en aktiv bruker av space-ekko og jobber mye underveis med klanger. Lydbildet er også veldig luftig og nesten litt atmosfærisk. Akkurat som jeg ville ha det.

Eidsvåg tillater seg et lite hvileskjær før han fortsetter.

– Og derfor skiller denne plata seg fra alt annet jeg har gjort. Noen kommer sikkert til å bli litt skuffa fordi stemmen min ikke er fullt så tilgjengelig som før. De som har fulgt meg lenge er veldig glade i tekstene mine og vil ha stemmen min helt foran i lydbildet. Men sånn ble det ikke denne gangen.

Da jeg hørte ”Far faller” tenkte jeg umiddelbart på Bob Dylan. Eller rettere sagt: En litt luftig versjon av Dylan. En bekjennelse som faller i smak hos presten på den andre siden av bordet.

"Oh Mercy"

– Så hyggelig, da! Jeg har nemlig et ritual før jeg begynner å skrive til en ny plate. Jeg leser Kolbein Falkeid, lyrikeren fra Haugesund, eller tilsvarende lyrikk. Og så spiller jeg Dylan for å legge lista så høyt som jeg vil at den skal ligge. Denne gangen gikk det mye i ”Oh Mercy”.

Da Eidsvåg dro til Sverige hadde han med seg alle låtene unntatt en. Før den tid sendte han jevnlig låter til Fröberg fra hytta.

– Jeg spiller låtene rett inn på macen, jeg bruker mikrofonen i macen og Garageband-program. Jeg spiller inn to gitarer, legger på sang og korer.

Entusiasmen er upåklagelig når han forteller om skriveprosessen. Guttungen i ham sitter klistra utenpå det sorte skjegget med mye grått i.

– Låtene er laget mutters alene. Jeg avsondrer meg helt og elsker det! Kona mi kommer i helgene og da er det oss to. Det har hendt at jeg skriver låter da også, fordi hun er nysgjerrig og vi snakker om det. Å sette ord på det for andre kan trigge en idé videre.

– Påvirker ensomheten tekstene dine?

Eidsvåg trekker litt på det.

– Jaaa… det kan det gjøre. Det hender at jeg ser at det ikke er så lurt å sitte lenger nå. Særlig hvis det kombineres med litt rødvinsdrikking skjønner jeg at det blir så privat at det er helt uinteressant. Da må jeg bryte isolasjonen og gjøre noe annet.

– Men jeg reiser jo aldri tomhendt på hytta, fortsetter Eidsvåg ivrig.

– Jeg har med meg masse ideer som jeg har bearbeidet underveis. Mange melodiskisser og tekstfliker som er spredt rundt på skjermer og papirer. Helt inntil nylig tok jeg bort et svært bilde fra veggen der jeg klistret opp sangene etter hverandre. Og så går jeg og ser på dem. Jeg begynner ganske tidlig å plassere rekkefølgen på låtene.

En reise i egen tilkortkommenhet

Tekstene på ”Far faller” er tidvis ganske mørke og tilbakeskuende. Men det finnes definitivt et lys der også. Det virker som om Eidsvåg strekker hendene mot noe som er vanskelig å gripe.

– Tekstene mine er ofte en reise i egen tilkortkommenhet. Noe som nok dessverre har å gjøre med den lavkirkelige bakgrunnen jeg kommer fra der man konkurrerte i å være mest mulig elendig for da ble guds nåde større. Vi hadde noen møter på bedehuset i Sauda som ble kalt for vitnemøter der medlemmene selv stod fram med enten et bibelord som skulle være til trøst mens andre igjen hadde behov for å bekjenne et eller annet slik at de kunne bli bedt for.

Eidsvåg stopper opp og tenker. Etter en slurk kaffe og noen sekunder i tenkeboksen er han i gang igjen.

Grubleren

– Jeg ser at min skrivevirksomhet har vært litt inspirert av dette enten jeg liker det eller ikke. Samtidig er ikke uvanlig at singer-songwritere baler med sin egen utilstrekkelighet og sine svarte sider. Det er mer fascinerende og spennende å utforske det enn å skrive ”shalala”. Å skrive ”shalala” føles som å lage en slags revysang.

– Hva handlet tittellåta om?

– ”Far faller” er en erkjennelse av egen tilkortkommenhet overfor mine egne barn. Jeg har sett at jeg har skuffa. For at barna skal bli voksne må de korrigere sitt farsbilde. Det er en nødvendig prosess jeg ikke har vondt av. Far må ned fra pidestallen.

Ordene kommer raskt. Teksten til tittellåta har gått så mange ganger gjennom refleksjonskverna at svarene ligger rett rundt hjørnet.

– Noen ganger har jeg nok skuffa mer enn hva barna syntes har vært bra. Og det samme har jo jeg opplevd med min far. At det var situasjoner der jeg syntes at han vakla, at det han gjorde ikke var en far verdig. Men dette er ingen generell beskrivelse av min far. Han var en hedersmann på veldig mange måter. Faren min var baker så jeg har vokst opp i bakeriet og jobba for han fra jeg var sju år. Det er den flotteste skolen jeg har gått i når det gjelder å ta arbeid på alvor.

Ordene renner mot meg. Stemmen til Eidsvåg eier rommet. Far snakker. Selv melkesteameren til espressomaskinen holder kjeft.

– Jeg har også hatt et gudsbilde som har blitt ganske så grundig justert. Jeg husker veldig godt første gang jeg spurte hvem Gud egentlig var. Jeg var åtte år og hørte historien om Abraham og Isak der Abraham får beskjed av Gud at han må ofre sin sønn Isak. Før det hadde jeg nok bare tenkt at Gud var god fordi han sparte Isak, at det var en happy ending på historien. Men så husker jeg at jeg plutselig identifiserte meg med Isak, og da syntes jeg ikke at Gud var noe kul i det hele tatt. Hvordan kunne han iscenesette en sånn greie og skremme det barnet så voldsomt? Så der begynte det. Og det har fortsatt. Den guden som hadde en slags beskytter og farsrolle som jeg kunne lene meg til og ty til hvis livet var vanskelig og noe butta, den er der ikke lenger. Gud er ikke sånn lenger.

På ”Jeg vil ikke dø” tar Eidsvåg et oppgjør med forfallet og døden. Han legger sågar inn en skarp protest.

– Jeg tøyser jo litt i den låta, men mener samtidig det jeg sier. Fanken, jeg er ikke tilhenger av forfall og å bli eldre. Jeg liker ikke at jeg blir 60 til neste år, det er et jævlig stygt tall. Jeg hadde en far som ble fryktelig sjuk på slutten, jeg liker ikke å tenke at det også kan ramme meg. Han ble forvirra, han kjente oss ikke igjen, han gikk inn i sin egen verden og bare forsvant. Det var tungt, det var jævlig å sitte og se på det.

Eidsvåg rister lett på hodet. Alvoret i stemmen hans har økt i løpet av de siste setningene.

– Og det var ikke minst tungt å oppleve mine reaksjoner på det, min manglende tålmodighet med at far var syk. Jeg ble rett og slett sinna på ham. Jeg er utdanna sykehusprest og har jobba åtte år på sykehus og kan det der å trøste og å være til støtte og hjelp, men når det gjaldt min egen far så var jeg tidvis ganske nådeløs. Jeg var rett og slett på det idiotiske hakket hvor jeg ba ham om å ta seg sammen, om å oppføre seg ordentlig. Tidvis visste han ikke hvem mor var og så oppførte han seg dårlig. Fordi han var sjuk selvfølgelig, og da ble jeg sinna på ham og stramma han opp. Og det angrer jeg sånn på nå. Jeg skjønner ikke at jeg ikke hadde innsikt nok til å se at far var syk.

Rett fra levra

"Far faller"

”Gud med liten g” ble skrevet spontant etter nyheten om at Malala Yousafzai var blitt skutt. Jenta som blogget om Taliban og omtalte dem i kritiske ordelag

– Det rare med den sangen var at da jeg var ferdig med den så oppdaget jeg at dette var akkurat sånn som jeg skrev da jeg var 16-17 år. Et litt pubertalt uttrykk for sitt sinne og sin indignasjon. Både melodi-og innholdsmessigmessig kunne det stått Bjørn 17 år under den. Jeg bestemte meg da for at jeg måtte skrive den om, gjøre den litt tyngre, litt mer analytisk og religionskritisk. Men nei, jeg ville ha den sånn.

Teksten til låta bringer opp en rekke kritiske spørsmål rundt religion og moral, og Eidsvåg er ikke redd for å snakke rett fra levra.

– Tror du det er noen som vil reagere på teksten?

– Ja, det tror jeg bestemt. Men dette må folk tåle, så får jeg tåle de reaksjonene som kommer. Men det er klart, for noen tramper jeg inn i et hellig rom med beksømmer.

En historie fra nylig fortid spoles fram i Eidsvågs bevissthet.

– Jeg uttalte til Dagbladet rett etter at Malala var skutt og jeg hadde skrevet sangen, at i et sånt tilfelle som det så gjøres Gud til en gnom. Da dytter vi Gud foran oss for å gjøre jævlige ting og da blir Gud gjort fryktelig liten. Og da ringer mora mi.

Eidsvåg smiler, setter seg godt til rette og skrur til dialekten. Og vips sitter fru Eidsvåg foran meg.

– Ka e det du… Eg var på byen i dag og der kom fru det og det og sa at du har sagt at Gud er ein gnom!!

– Hu var helt rysta over at jeg kunne si noe sånt. Også forklarte jeg henne situasjonen.

– Å ja, det var nå godt, men du ska aldri bruka Gud og gnom i samma setning!

Trykket på de siste ordene dundrer mot meg, før det blir avløst av en hjertelig latter.

På spørsmål om tvilen og motstanden er en drivkraft han trenger, svarer Eidsvåg at han også har lurt på det. At han kommer til å gruble og tvile og stille spørsmål til han dør.

– Men det jeg er kulere på nå og som det er lettere for meg å leve med, er at jeg ikke blander Gud inn i så mye. Jeg plasserer nå Gud kun inn i den religiøse sfæren. Ikke i hvordan verden ble til, i vitenskapen eller at det står en gud bak som en igangsetter.

Eidsvåg går av og til til messe, noe han setter stor pris på.

– Det kan sammenlignes med en sterk teateropplevelse eller en god konsert. Jeg kjenner at mitt liv berikes av det. Og så ønsker jeg å bruke hue minst mulig til å høre på hva presten sier.

Denne mannen digger country...

– Da har jeg det ganske okei, konkluderer Eidsvåg og flirer.

– Vil det si at du definerer din egen gudstro mer selv nå?

– Ja. Og det gjør jeg med stor frimodighet, for det vet jeg at alle andre også gjør. Hva betyr det når folk sier at de er veldig skrifttro? Det er bare tøys. Alle skaper Gud i sitt eget bilde, men nå gjør jeg det med større frimodighet. Jeg vil ikke at min gud skal være en mann som forringer vårt menneskeverd som jeg jo enkelte ganger opplever at religionen er med på som for eksempel overfor homofile. Den guden vil ikke jeg ha noe å gjøre med. Så da pusser jeg på gudsbildet mitt slik at det passer med meg.

– Tilpasser du Gud din egen individuelle eksistens?

– Definitivt. Jeg lar meg påvirke ved at jeg diskuterer med andre og at jeg av og til går til høymesse og deltar i gudstjeneste, men jeg lager min egen gud.

Stadig på leit

Når jeg trekker inn gode, gamle Soktates’ tankegods i samtalen og hevder at også Eidsvåg synes å ha en større fascinasjon for spørsmålene enn svarene, henter han fram et av sine fineste smil.

– Jeg har den tilnærmingen til livet at jeg ikke er redd for stadig å være på leit i livet, noe jeg også synger om i ”Stadig på leit” på den nye plata. Jeg har tro på det i seg selv. Jeg har tro på å være nysgjerrig mer enn jeg har tro på å finne svaret. Jeg tviler på at jeg finner så mange flere svar nå. Men jeg trives med å undres, spørre og oppsøke ting.

Fremoverbøyd og med hendene godt plantet på den slitne olabuksa stikker Eidsvåg nok en gang en liten tur innom undringens labyrint.

– Så jeg tror egentlig mest på troens kraft, forsetter han lett mumlende.

– Jeg tror på det å hengi seg til noe man ikke er helt sikker på, hengi seg til kjærligheten og å tørre å stole på et menneske. Type: ”Ja, kjære, jeg tror deg når du sier at du elsker meg”. Det er den trosmekanismen jeg synes er viktig. Det er nesten ingenting igjen av det gudsbildet og den kristne verdensanskuelsen jeg bar på før.

– Og da finnes det vel enkelte som ikke vil definere deg som kristen?

– Ja, det er det. Men verden er større enn den norske kirke og det finnes mange trosfeller rundt omkring i verden som står nærmere mitt syn.

– Er du redd for det som skal skje etter døden?

– Nei, det er jeg ikke. Jeg håper bare at det ikke er noe.

– Litt sånn the big sleep-aktig?

– The big sleep. Jeg går for den. Evig hvile, svarer Eidsvåg og ler før han slipper alvoret inn i samtalen igjen.

– Det jeg er redd for er å visne inn i døden. Å vandre med faren min på slutten er det tyngste jeg har gjort i mitt liv. Jeg vil ikke at mine skal oppleve det samme. Om jeg får lov til å bli eldre håper jeg at jeg skal få lov til å kjenne på en slags livstretthet. Min farmor døde trett av dager. Hun kjente det mot slutten, at hun var trøtt.

– Akkurat nå er jeg derimot tørst på livet, det er så jækla mange gøyale ting både i mitt liv og for de rundt meg. Jeg har unger og skal sikkert snart bli bestepappa. Det skjer ting og jeg har ikke lyst til at det skal stoppe.

Lojalitet og tap

”Chelsea”, som er del to av ”Far faller”, handler om hva som skjer med barna når foreldrene faller. Og at barn trår til når foreldre kommer til kort. Særlig når de går fra hverandre som er noe av det verste som kan ramme barn.

– Noe det selvfølgelig er særdeles ubehagelig og vanskelig å snakke om. Det er nå en gang sånn at når vi foreldre går hver til vårt, så er det nesten uten unntak utrolig smertefullt for våre barn. Men barn er jo så lojale i en sånn sammenheng. De stiller alltid mest opp for den de opplever som svakest av partene, men de stiller opp for begge. Det heter parentifisering, at barna trår til og tar foreldrerollen. Det må de få slippe, men sånn kommer det nok alltid til å være.

”Chelsea” ble konkretisert da Eidsvåg så en dokumentar om Clinton-familien. Bill Clinton hadde akkurat stått fram og innrømmet affæren med Monica Lewinsky. Familien Clinton skulle på en ferie som hadde vært planlagt i lang tid. Hele verdenspressen var samla utenfor plenen foran det Hvite hus.

The Beatles

– Den lille familien på tre kommer ut. Hillary med store solbriller går bortvendt fra sin mann, hun ser ikke på ham. Bill smiler fårete og ser ned i bakken og leier på hunden. Du aner kulden og avstanden mellom Hillary og Bill. Det er helt grusomt. Og da er det Chelsea, som går i midten, tar mamma og pappa i hånden og drar dem sammen. Det er hun som leier dem bort til flyet og redder situasjonen og skaper båndet mellom dem. Noe jeg syntes ble et så godt bilde på det jeg allerede hadde jobba med at sangen fikk navnet ”Chelsea”.

Kaffen er tom og stillheten sniker seg tett på. Det føles litt godt at ordene settes litt på vent.

– Jeg har vel innsett at denne plata handler mye om tap og om å miste ting. Miste forbildene, miste seg selv.

Og så forteller Eidsvåg om ”Så kom den til oss” som handler om 22. juli, dagen Norge mista så fryktelig mye.

– Det aller verste var å miste alle menneskene som døde, men vi mista også så mye mer. Hele sivilisasjonen har jo som prosjekt å dempe de ødeleggende kreftene. Og plutselig slo den reindyrka, rå ondskapen ut i full blomst.

En kontinuerlig kamp

Intervjuet nærmer seg slutten. Men før Eidsvåg tar den grå capen sin og går, snakker vi om musikken som har inspirert ham. Eidsvåg forteller at alt ble forandra da han hørte The Beatles. Men at også The Kinks, Dylan, Donovan, Simon & Garfunkel og etter hvert The Rolling Stones stod høyt i kurs i oppveksten. Noe som ikke alltid var like populært.

– I det miljøet jeg vokste opp prøvde de virkelig å true meg med både det ene og det andre. Men det brydde jeg meg ikke om. De kunne ikke ta fra meg det tøffeste og det flotteste som var. Så håret ble lengre og jeg spilte bare høyere og høyere musikk. Jeg likte også country og var veldig glad i Buck Owens, Johnny Cash og Bobby Bare. Men det var uglesett, så de platene måtte jeg gjemme. Jeg kom ut av countryskapet først i ganske voksen alder.

Eidsvåg er likevel takknemlig for den bakgrunnen han har. En bakgrunn som innebar en bevisstgjøring i veldig ung alder av hva han stod for og trodde på.

Buck Owens

– Det var en kontinuerlig kamp mot de gamle på bedehuset som var i mot at jeg gikk på kino. Kom Riksteatret til byen fikk vi ikke lov å gå fordi det var synd. De var mot dongeribukser, de var mot alt! Det var en kamp jeg ble ganske voksen og skjerpa av.

Også setter jeg utrolig stor pris på den musikalske ballasten jeg fikk med meg fra bedehuset, fortsetter han.

– Noe man kan høre på den nye plata og da særlig på låter som ”Gud med liten g”, ”Eg vil ikkje dø” og ”Så godt me kan”. Norsk country med sterke følelser som ble sunget med gråtkvalt røst og tårer. Jeg har mange fine minner fra bedehuset. Det var mange varme og flotte folk der.

– Det er jo en veldig trygghet i dette også, da?

– Definitivt. Men det er en utfordring når du som voksen skal kvitte deg med alt dette her. For du skjønner at det må du. Jeg skjønte i hvert fall at jeg måtte.

Foto:Agnete Brun