CA20A5AF-7230-410F-BB6C-509C1485BC41Plateanmeldelse: Neil Young – «Homegrown» (album, 2020)

Neil Young og Bob Dylan, de eldre herremennene jeg så på samme scene, samme kveld i fjor sommer, gir ut album på samme dag, 19. juni 2020. Bob Dylans plate trenger jeg nok litt tid på å fordøye, men når det gjelder Neil Young bruker jeg samme metode som han selv ofte bruker: «Fort og gæli»!«Kill your darlings», heter det. Her lever de fleste av dem i beste velgående. Oppsummeringen er i de siste tre avsnittene!

«Just think of me as one you never figured», sang Neil Young i låten «Powderfinger». Gjennom arkivutgivelser, memoarer, biografier og hans hjemmeside kjenner vi Neil Young nå litt bedre enn før. Neil Young-fansen takker «Uncle Eddie». Hvem onkel Eddie er?

En fan sendte før jul et brev til Neil Youngs hjemmeside, NY Archives. Han var bekymret for om onkelen hans på 76 år, Uncle Eddie, ville leve lenge nok til å få høre alle Youngs arkivutgivelser. «Dette satte meg ut», skrev Young, og skisserte deretter en plan for arkivutgivelser. Og nå er «Homegrown» her, et album som opprinnelig ble spilt inn i 1974/1975. Det er planlagte datoer for flere arkivutgivelser, men de som følger Neil Young tett, vet at planer er til for å endres.

Neil Young har så langt hentet frem en rekke flotte livealbum der særlig tidlig 1970-tall er godt dekket, men også med fine utgivelser fra 1960-tallet, 1980-tallet og 1990-tallet. For tre år siden ga han også ut albumet «Hitchhiker», ei uutgitt plate med soloinnspillinger fra 1976, som plateselskapet tilbake i 1976 mente ikke var et fullverdig album, men en samling demoinnspillinger. Plata hadde alternative versjoner av en rekke låter som skulle bli klassikere, slik som «Powderfinger» og «Pocahontas» som senere ville se dagens lys på «Rust Never Sleeps» (1979), og «Captain Kennedy» på «Hawks & Doves» (1980). Og endelig fikk jeg en albumversjon av min bootleg-favoritt, «Give Me Strength»!

Det er nær et objektivt faktum at ingen artist ga ut flere klassikere enn Neil Young på 1970-tallet. Bare i løpet av perioden 1972-1975 kom det fem strålende album. At det da skulle finnes et helt album til fra denne perioden, er smått utrolig.  Dette albumet, «Homegrown», er spilt inn i 1974/januar 1975. Låtliste har inntil nylig ikke vært kjent. Legenden knyttet til albumet har derfor fått vokse seg stor.Også låter som «Pardon My Heart», «Deep Forbidden Lake», «Homefires», «Love Art Blues» med flere skal opprinnelig ha blitt spilt inn under «Homegrown sessions», men de er ikke med på dette albumet. Neil Young selv uttalte i 1975 at plata var for personlig til å bli gitt ut, andre påstår at det var medlemmer i The Band som overtalte ham til å utgi «Tonight’s The Night» i stedet.

Elliot Mazer, som produserte både «Harvest» og «Homegrown», uttalte seg nylig til musikkmagasinet Uncut. Han var kritisk til låtene på «Homegrown». De var rett og slett ikke av «Harvest»-kaliber, mente han. Så er kanskje ikke Elliot Mazer mannen man skal lytte til i denne sammenhengen. I Neil Young-biografien «Shakey» påstås det i hvert fall at Mazer var skuffet over at «Homegrown ble vraket til fordel for «Tonight’s The Night».

1E23D0DB-46A4-4862-8F70-1DDFB0F19989

Plata er hovedsakelig akustisk, og blant musikerne finner vi kjente samarbeidspartnere fra ett av Neil Youngs backingband, The Stray Gators med Tim Drummond (bass) og Ben Keith (steelgitar m.m.). Videre bidrar Karl T. Himmel (trommer) samt Levon Helm (trommer på de to første låtene) og Robbie Robertson (gitar på «White Line») fra The Band. Emmylou Harris’ vokal er til stede på et par låter.

Da innspillingen av «Homegrown» var ferdig, hadde Neil Young nylig utgitt «Time Fades Away» (1973) og «On The Beach» (1974), to av albumene i det som senere skulle bli omtalt som «The Doom Trilogy» eller «The Ditch Trilogy»:«“Heart Of Gold” (Fra «Harvest» (1972)) put me in the middle of the road. Traveling there soon became a bore so I headed for the ditch. A rougher ride, but I saw more interesting people there.»

Det tredjealbumet i trilogien, «Tonight’s The Night», var ferdig innspilt og ble gitt ut seinere i 1975. Disse albumene beskriver en mørk periode i Neil Youngs liv, der han blant annet må håndtere narkotika-relaterte dødsfall i omgangskretsen og et liv som noe nær en superstjerne. Mens «The Ditch Trilogy» i stor utstrekning, og både på en personlig og hudløs måte, tok for seg utfordringene i Neil Youngs profesjonelle musikerliv, er «Homegrown» plata som tar for seg utfordringene på hjemmebane. Mørk, men utrolig kreativ periode, altså.

«Homegrown» er dedisert til nå avdøde Carrie Snodgress. «On The Beach» er også innom Neil Youngs turbulente forhold til denne skuespilleren, ikke minst på «Motion Pictures». På «Harvest» fikk vi servert den romantiske siden av forholdet i «A Man Needs A Maid». «I fell in love with the actress, she was playing a part that I could understand»refererte til Carrie Snodgress’ hovedrolle i filmen «Diary Of A Mad Housewife”.

Sammen fikk de den handikappede sønnen Zeke. Forholdet skal ha vært preget av en fraværende Neil Young. Carrie hadde behov for mange mennesker rundt seg, og hele Snodgress-klanen var på Neils Broken Arrow-ranch når en sliten Neil Young kom hjem fra turne. Selv hadde hun ofret karrieren for familielivet. Paradokser og ironi i bøtter og spann, altså. Sangene på «Homegrown» tilkjennegir mange av følelsene Neil hadde knyttet til at forholdet til Carrie gikk over ende.

Albumene «American Stars ‘N’ Bars» (1977) og «Hawks And Doves» (1980) hadde mye til felles; ei side med skranglete og ny country-rock og ei side med eldre og mer dvelende låter. For meg er «Star Of Betlehem» en fantastisk låt som Emmylou Harris løfter til de store høyder på «American Stars ‘N’ Bars» med sin blotte tilstedeværelse. Denne låten avslutter «Homegrown».

Så om «Homegrown» hadde blitt gitt ut i 1975, hadde kanskje «American Stars ‘N’ Bars» vært ei svakere plate. Og det samme kan man si om «Little Wing», jeg elsker den litt bortgjemte låten på «Hawks And Doves» med sitt rufsete munnspill og det hele. Når man nå hører disse tidligere utgitte låtene sammen med de uutgitte i den konteksten de opprinnelig var tenkt, kreves det derfor en liten omstilling for noen av oss.

De som var til stede da Neil Young & The Booker T and MGs spilte på Kalvøya i 1993, husker kanskje at de gjorde låten Separate Ways»? Det er sagt om Neil Young at han gjennom låter som «Birds» og «I Believe in You» på albumet «After The Gold Rush» var en av de første rockartistene som håndterte oppbrudd uten bitterhet og med et oppriktig ønske om alt godt for den andre parten. «Homegrowns» åpningslåt, nettopp flotte «Separate Ways», fortsetter i dette sporet og gir en grei oppsummering av et forhold som går over ende, men teksten er uten bitterhet:

«I won’t apologize
The light shone from in your eyes
It isn’t gone,
It will soon come back again.
Though we go our separate ways
Lookin’ for better days
Sharin’ our little boy,
Who grew from joy back then.”

«Separate Ways» setter tone. Et herlig slentrende organisk lydbilde, og der blir vi heldigvis på mange av låtene. Da jeg hørte låt nummer to, «Try», som en teaser fra albumet, fikk jeg ikke helt tak på den. Når den nå er en del av en helhet, lyder den for meg helt annerledes. Ben Keith må nevnes. Én av Neil Youngs mest trofaste følgesvenner bidrar til å løfte låta med sitt eminente spill på strengeinstrumenter som pedal steel med mer. Ikke bare låten på «Try», men på nesten hele albumet fargelegger han, og det kan vise seg at «Homegrown» er det Neil Young-albumet han setter aller mest preg på.

I det hele tatt er lydbildet en fryd på «Homegrown». De tidligere utgitte låtene «Love Is A Rose», «Star Of Betlehem» og «Little Wing» kommer i identiske versjoner med de som er utgitt, kanskje med unntak av miksen for et par av dem: Er trommene mikset frem i lydbildet, for å gi litt av den samme følelsen som på «Out On The Weekend» på «Harvest»?

Også på andre låter er trommene langt fremme i lydbildet. Jeg liker det, andre vil synes det blir litt mye av det gode. Som på «Harvest» setter Neils herlige og nokså rufsete munnspill en spiss på flere av låtene. Likevel tenker jeg heller på «Tonight’sThe Night», «On The Beach» og «Time Fades Away» når jeg hører «Homegrown enn albumene Neil selv har sammenliknet det med, «Harvest» (1972), «Comes A Time» (1978), «Old Ways» (1985) og «Harvest Moon» (1992).

Én for meg helt ukjent låt, «We Don’t Smoke It No More», er egentlig ikke mye til sang. Den starter omtrent som «Speakin’ Out» på «Tonight’s The Night». Det som likevel løfter dette til albumets artigste låt er musikerne, og ikke minst samspillet mellom Neil, Ben Keith og Stan Szelest på hhv. gitar, piano, lap slide gitar. En annen livlig låt med flere av de samme egenskapene er «Vacancy». Man kan la seg lure av at den starter omtrent som «World On A String»- også den på «Tonight’s The Night» – for så å gli over i noe som kunne vært en Stephen Stills-låt.

«Love Is A Rose» ble utgitt på samleplata «Decade» (1977). Den blir nok aldri en favoritt, men den finner seg fint til rette på «Homegrown». Og tittellåten var nok i mine ører én av de svakeste låtene på «American Stars ‘N’ Bars», da med Crazy Horse, men her fungerer den langt bedre. Musikerne på «Homegrown» er i stand til å gi låten et annet og bedre liv.

Låtene «Mexico» og «Kansas» er nok eksempler på låter som i sin lavmælte tristhet kunne være blant dem som var for personlige til å bli gitt ut i 1975. Låtene er korte, under fire minutter til sammen. Likevel oppfatter jeg nettopp dem som to nøkkelspor på «Homegrown». På den første sitter Neil bak pianoet. Melodiene, og Neil selv, er så nedpå og melodiene så vage at dette nok er musikk som passer bedre for mørke novemberdager enn varme junidager. De lærde er allerede i gang med å diskutere om versjonene av «Mexico» og «Kansas» er bedre eller dårligere enn liveutgaver.

«Oooh, the feelings gone
Why is it so hard
To hang on
To your love»

Et spor som ikke er flott er imidlertid opplesingen av diktet, eller hva det skal være, «Florida». For å gjøre sporet ekstra utålelig følger det med noen grusomme gnisselyder som visstnok Neil eller Ben Keith lager ved å dra en våt finger over kanten av et glass! Humor, tja. Jeg hadde tilgitt Neil om han hadde tatt ut dette sporet og erstattet det med en av de andre uutgitte låtene fra «Homegrown»-innspillingene. Tortur ala Dream Syndicates siste plate, dette. Neida.

Men nå til de tre av de siste låtene, og da er det ren parademarsj. «White Line» ble gitt ut med Crazy Horse på «Ragged Glory» i 1990 samt nylig i en solo akustisk versjon på liveplata «Song For Judy», innspilt i 1976. Den akustiske versjonen på «Homgrown» gir en sårere versjon enn dem begge, og låten for egentlig en annen tolkning enn i den slentrende Crazy Horse-versjonen . Hør på de nydelige gitarene til Neil og Robbie Robertson og den følsomme fremføringen.

«Little Wing» var et av høydepunktene på Neil Young og Daryl Hannahs Fireside Sessions; flere filmer på rundt 30 minutter hver, der Neil Young denne våren gjør soloversjoner av sanger fra hele karrieren, inkludert en del låter han sjelden fremfører. Jeg har vel aldri forstått denne flotte munnspilldrevne låten, først utgitt på «Hawks & Doves»; Neil Young kunne tidligere være mer subtil enn han er i dag. Men jeg stiller meg nå spørsmålet om dette er en liten hyllest til Carrie:

“All her friends call her Little Wing
But she flies rings around them all
She comes to town when the children sing
And leaves them feathers as if they fall
She leaves them feathers as if they fall»

«Star Of Betlehem»  avslutter «Homegrown», og når låten slutter, venter hodet mitt på «Will To Love» -«It has often been my dream to live with one who wasn’t there». Hvorfor? «Will To Love» følger etter «Star of Betlehem» på albumet «American Stars ‘N’ Bars» og er kanskje den mest personlige av alle Neil Young-låter? Den måtte da ha passet på «Homegrown»?

Men hvordan skal vi vurdere dette albumet i dag? Om plata hadde blitt gitt ut i 1975 hadde låtene hatt sin historie og sin kontekst. I dag vil nødvendigvis plata oppleves annerledes, ikke minst fordi halvparten av låtene har sin egen historie fra før hos mange av lytterne. Inntil videre er jeg nok enig med Elliot Mazer i at låtmaterialet har vært enda bedre på andre album. Hadde jeg fått valget mellom å utgi «Homegrown» og «Tonight’s The Night», hadde også jeg valgt sistnevnte. Så må det også tilføyes at «Tonight’s The Night» er helt i toppen blant rockhistoriens beste album.

Men når det er sagt; dette er et veldig fint album, de tidligere utgitte låtene fremstår til dels bedre enn tidligere. Samtidig er det også andre sterke låter her. Musikernes arbeid og lydbildet er nær perfekt. og Jeg kommer derfor til å spille «Homegrown» mye, akkurat som jeg gjorde med fjorårets ferske Neil Young & Crazy Horse-skive. Det er alltid mye å glede seg over for Neil Young-fansen.

Med alle låtene som ble spilt inn i forbindelse med «Homegrown» og alle ryktene som har vært om albumet, lurer jeg også på om dette er den definitive versjonen. Uansett; en stor takk til Uncle Eddie!