Thom Hell

I går slapp Thom Hell sitt nye album ”Six”. Et album fylt av så mange supre poplåter at man kan bli svimmel av mindre.

Noe som fikk Popklikks anmelder til å skrive følgende: «Om man blir et bedre menneske av å høre på ”Six” vites ikke. Men at Thom Hell har tryllet fram en plate propp full med staselige popmelodier er herved opplest og vedtatt.»

Popklikk har snakket med Norges pop-konge om ”Six” og inspirasjonskilder. 

–  Hvordan vil du sammenligne ”Six” med dine tidligere utgivelser?

 – Føler den inneholder elementer fra alle de forrige platene mine, men kanskje i større grad de første utgivelsene. Her kanskje gitt meg selv enda større frihet i forhold til at låter skal få lov å vare så lenge de vil, framfor å tenke radioformat.

– Fortell litt om innspillingen av plata.

 – Hovedtanken var å ikke terpe for mye på selve trackinga. Hvis ting føltes bra etter ett take, gikk vi videre. Alle vokalsporene er så og si 100% ledevokal. Det vil si at det i utgangspunktet er tenkt at ting skal synges inn på nytt, men at man legger noe kjapt slik at bandet har noe å spille på. Det samme gjorde jeg med piano og kassegitarer. Etter hvert blir man glad i dette førsteuttrykket, og det blir vanskelig å gjøre på nytt. Faren er at nerven i det spontane forsvinner hvis man prøver å gjøre ting på nytt. Det er noe befriende med musikk som ikke er perfekt og jeg synes ofte det er det som gjør det interessant å lytte til. Jeg liker at musikerne jeg bruker får lov til å utfolde seg og komme med egne ideer. Det gjør at platen blir spennende å høre på for meg selv også.

"Six"

 – Hva er du mest fornøyd med på ”Six”?

 – Jeg er veldig glad i ”I Never Cared For Her”. Det var i utgangspunktet en liten låt som ble stor. Liker godt arrangementet, måten dynamikken er mellom musikerne. Er glad for at produsenten min Morten Martens ikke gav meg lov til å synge den inn på nytt.

– Hvilke av låtene var det vanskeligst å ferdigstille?

– ”The Smell of Home”, åpningssporet, tok lang tid. Det er en lang låt, så det har nok noe med det å gjøre.

– Fortell litt om hvordan ”The Smell Of Home” ble en realitet?

– Det er en låt jeg hadde jobbet med i ett års tid. Jeg jobber ofte med forskjellige partier for så å prøve og flette disse sammen til en hel låt. Dette er en klassisk lappeteppelåt. Utfordringen er alltid å få de forskjellige partiene til å flyte naturlig i hverandre. Det blir nesten som en film. Jeg hadde en veldig tydelig ide om hvordan den låta skulle høres ut, og slik ble det jo selvsagt ikke. Men det ble noe annet som jeg likte like godt!

– Hvordan har du jobbet med plata og vil du si at det snirkler seg en rød tråd gjennom albumet?

 –  Tanken var bare å spille inn låter denne gangen, uten å ha noe stor, konseptuel plan. Den røde tråden dukket ikke opp før helt på slutten. Da jeg skulle sette sammen låtene i rekkefølge merket jeg plutselig at det var en låt som ikke passet inn. Så jeg satt meg ned og skrev en låt til, ”Time Has Yet to Be Found”. Nå er det jo slik at det ofte blir en rød tråd i det man lager fordi det blir lagd under en bestemt periode. Man kan kanskje si at tekstene henger sammen, men det var ikke i tankene mine. Jeg vil heller si at det musikalske og produksjonsmessige er den røde tråden.

–  Hvordan er ditt forhold til musikk som ble laget på 70-tallet?

 –  Jeg mener 70 tallet stod for mye av den mest interessante popmusikken. Kombinasjonen av singer songwriter- tradisjonen som Neil Young, Tom Waits, Joni Mitchell og så videre innførte og de progressive elementene fra Genesis, Pink Floyd, Yes, Popol Vuh og Gentle Giant, har alltid appellert til mine ører.

– Hva slags musikk hørte du på i ungdomstiden?

 –  Jeg hørte mye på alle de overnevnte artistene pluss The Cure, Black Crowes, Lenny Kravitz, Jellyfish, de Lillos, Tre Små Kinesere, Pogo Pops, Supergrass og Blur. En fin, liten blanding der, altså.

– Hvilke plater hørte du mest på i 2013?

 -”Crimson/Red” med Prefab Sprout, ”The Wheat Lies Low” med Larry Groce (gammel skive, men ny for meg), ”Jeg Ser Bare Deg” med Asbjørn Ribe og ”Songs From A Blackbird” med Marion Ravn  

– Hva er ditt forhold til litteratur og har du noen litterære forbilder?

–  John Steinbeck har alltid vært en av mine favoritter, Kurt Vonnegut, Phillip Roth og Paul Auster. Pleier å finne inspirasjon i bøker hvis jeg ikke vet hva jeg skal skrive om. Det som er så flott med bra forfattere, er at en linje fra dem kan resultere i en hel sangtekst.

– Hvem er tidenes tøffeste vokalist?

– Tror kanskje det må bli David Bowie. Han har et enormt særpreg og uttrykk. Føler han behersker de fleste sjangre

– Nevn tre plater som har betydd mye for deg .

 – “After the Goldrush” med Neil Young. Det var denne skiva og denne artisten som fikk meg til å ville skrive låter . ” Hunky Dory” med David Bowie. Fikk helt hakeslepp første gang jeg hørte denne en gang sent på 80- tallet. Veldig leken skive og varierer flott med nedstrippede låter til fullt band. “Smiley Smile” med Beach Boys. Inntil jeg hørte denne trodde jeg Beach Boys bare var ”Help Me Rhonda” og annen intetsigende surfemusikk. Hadde jo selvsagt hørt ”Pet Sounds” med ”God Only Knows”, men jeg må innrømme at det var denne platen som gjorde størst inntrykk

Velg mellom følgende:

 – Neil Young eller Johnny Cash?

 – Neil Young. Fordi jeg rett og slett liker musikken hakket bedre.

– Tom Waits eller Randy Newman?

 – Fryktelig dårlig gjort og sette de to mot hverandre. Det må bli Tom Waits på grunn av større musikalsk variasjon i låter og produksjon.

– Elton John eller Leon Russell?

 -Det riktige svaret her er jo Leon Russell siden Elton John baserte hele sitt vokale uttrykk etter ham. Men det er Elton John som helt klart har de feteste låtene, så Elton John er mitt svar.

– Lou Reed eller David Bowie?

 –  Samarbeidet mellom Lou Reed og Metallica gjør dette svaret til en no brainer. David Bowie. Fordi han har holdt et mye høyere låtskrivernivå opp igjennom årene.

– Supertramp eller 10cc?

 –  Her går jeg litt imot min egen tendens. Supertramp har utvilsomt de fleste hitlåtene, men jeg velger 10cc fordi de har gjort så mye rart og har de feteste platecoverene

– Pink Floyd eller Steely Dan?

– Pink Floyd. Jeg var jo en stor Syd Barrett-fan og har hørt mye på alt fram til ”The Wall”. Veldig ikke fan av Roger Waters. Steely Dan måtte jeg bli over 30 før jeg  likte det, og da fikk jeg også fot på ”Africa” med Toto.

– Harry Nilsson eller Jackson Browne?

 –  Harry Nilsson, overlegent. Han har inspirert meg mye. Jeg har stjålet noen fraseringer fra ham oppigjennom

– Joni Mitchell eller Patti Smith?

 –  Joni Mitchell for meg, uten tvil. Men det blir en smakssak. Med eller uten hår under armene liksom.

– The Beach Boys eller The Rolling Stones?

 – The Beach Boys. Liker mye av det Stones har gjort, men jeg er en Beatles-mann. Jeg misliker en del av det The Beach Boys har gjort, men er så fryktelig glad i korarrangementene at det ikke gjør noe.