PLATEANMELDELSE: Lykke Li: «Wounded Rhymes»
Lykke Li låter både ung og gammel. På godt og vondt.

Lykke Li ble alles favoritt med utgivelsen av debutalbumet «Youth Novels» i 2008, selv om de argeste kredjegerne sikkert hevder at de har fulgt henne siden hun først stakk hodet fram, med ep’en «Little Bit» året før. «Long Player Late Bloomer»

Lykke Li ble nemlig artisten alle skulle like, og for mange tilhørende det fagre kjønn var det ikke nok å like musikken, man ville gjerne se litt ut som henne også. Under by:Larm i 2008 kunne man nesten ikke finne veien over Youngstorget fordi skogen av oppsatte hårknuter á la Lykke Li var så tett. Inne på steder som Mono og Internasjonalen var sveisen ennå mer populær, man fikk følelsen av å navigere seg gjennom en ananasfarm hver gang man forsøkte å komme seg fram til baren.

Hypen var uansett fullt forståelig: Lykke Li serverte spennende og frisk musikk med karakter, som hørtes mye modnere ut enn alderen hennes skulle tilsi. Dermed ligger lista høyt når hun nå kommer med «det vanskelige andrealbumet».

Fra albumets begynnelse høres dette derimot alt annet enn vanskelig ut for den snart 25 år gamle Skåne-jenta. Plata åpner strålende med «Youth Knows No Pain», etterfulgt av det åpenbare singlevalget «I Follow Rivers», og lenge ser det ut til at rekken av knallspor skal fortsette uavbrutt albumet igjennom.

Slik går det dessverre ikke. Midt i albumet viser Lykke Li tendenser til sviktende tekstteft i låta «Rich Kids Blues”, før det skjærer seg helt på neste spor, «Sadness is a Blessing». Tekstlinjer som «Sadness is my boyfriend [..] These scars of mine makes wounded rhymes tonight» hadde passet bedre i dagboken til en emo-fjortis (i disse dager hadde det vel vært på bloggen), og er i hvert fall ikke på nivå med resten av albumet, som inneholder sin dose dysterhet, men heldigvis i en langt mindre banal form.

Dette er likevel bare noen mindre feilskjær på et ellers bunnsolid album. Lydmessig låter det stort og mektig, enkelte ganger på grensen til svulstig og pompøst, men alltid innenfor. Björn Yttling har produsert, som på debutalbumet, og det er ingen som helst grunn til at disse to ikke skal fortsette samarbeidet også i fremtiden.

Vi tar av oss hatten for Lykke Li som har laget et strålende album, men tenker også at vi ennå ikke har sett henne få ut sitt fulle potensiale. Og det er jo en fin tanke.