Øyas første fjernanmeldelse?

Øyas første fjernanmeldelse?

Fjernanmeldelse Øya: Father John Misty:

Fordi Popklikk-redaksjonen for tiden er på en Prosecco-messe i Lucca, Italia, har vi dessverre ikke kunnet troppe opp på årets Øyafestival.

Noe som selvfølgelig er nesten utilgivelig, men bare nesten. For dæven døtte for en Prosecco  vi har blitt servert. Vi snakker bobler i verdensklasse og litt til.

Når det er sagt; allerede før vi dro var vi fast bestemte på å fjernanmelde Father John Mistys konsert live fra Aftenposten-TV. Hovedårsaken til denne beslutningen var og er som følger.

Father John Misty har vært vår nye musikalske husgud i cirka to år. Han lager dritbra låter. Langt bedre enn de fleste. Han minner oss om alt som er fett med musikk. He’s the one. Ferdig  snakka (igjen).

Benket i sofaen foran en bærbar pc og noen fine glass i hendene skjedde følgende mens mørket senket seg over vakre Lucca, Puccinis fødeby:

– Redaktøsen: Dæven, Misty er hot. Til og med hottere enn på promobildene

– Herman: Enig, karen er jæskla stilig. Også synger’n med sjela.

– Espen: Minner litt om meg selv da jeg var yngre, kraftfullt skjegg, bakovergredd langt hår, kule briller, åpen skjorte, dressjakka. Nesten de samma movesa, ogsa. Nei, har du sett.

Cirka 40 minutter senere.

– Redaktøsen; Jøsses, dette er superkalas. Misty er entertainer, crooner, rocker, countrydude, vestkyst-helt  og soulman i en og samme person.

– Herman: Ja, og så har han en viss ironisk distanse til det hele også. Han trekker i guddommelige tråder.

– Espen: Ehhh… ja vel. Men altså; versjonene av ”Bored In The USA” og ”Nothing Good Ever Happens At The Goddamn  Thirsty Crow” var rett og slett helmaks med konfetti. Damn, steelgitaren og gitarspellinga på sistnevnte var både rørende og tøff. Begynte nesten å grine, jeg.

– Herman: Joda, men avslutningslåta, ”The Ideal Husband», trakk det lengste strået for min del. En liten lydfest. Hørtes ut som en blanding av Mark Eitzel og Nick Cave. Hoppalang Cassidy. For en låt.

– Redaktøsen: Men herregud da, gutter. Både «The Night Josh Tillman Came to Our Apt,” og ”Chatau Lobby #4” var da  også tippen av topp og toppen av tipp. Og bandet? Vel, spør du meg var de en gjeng med prinser. Masse skjegg og hår. Og pene gitarer. Gud bedre!

– Espen og Herman ; Du har helt rett, Tøsen. Oh my god! Damn, detta var mer enn forventet. Nei, nå fortjener vi en Spritz med Pommac hele gjengen.

– Herman; Vanskelig  med tanke på at dette er en fjernanmeldelse, men hvor mange publikummere tror vi overvar herligheten?

– Espen: Tre i Lucca og 350 000 på Øya. Sånn cirka.

Og vips gikk lyset!