De fem beste

De fem beste

Popklikks nye skribent, Morten Solli, har skrevet noen korte, men akk så flotte, anmeldelser av det han mener er fem plater fra 2017 som burde fått mer oppmerksomhet.

Kurt & Courtney

Kurt & Courtney

Kurt Vile & Courtney Barnett: “Lotta Sea Lice”

Barnett står bak en av tiårets beste låter, hyperenergiske “Pedestian at Best”; Kurt Vile er reinkarnasjonen av langhåra slacker-indierock: sammen lager de en deilig duo-plate der de to stemmene veksler ganske demokratisk på å synge lead.

I blant harmoniserer de, småsurt, men forfriskende. En finfin rusletur av en uhøytidelig, men tidvis helt brilliant plate og et høyst nødvendig korrektiv til overdosene av velprodusert, tidsriktig schmaltz. Jeg mistenker at mesteparten av vokalen er innspilt halvveis liggende og nyvåken i sofapositur.

The Sadies

The Sadies

The Sadies: “Northern Passages”
Kanadiske veteraner med godt over 20 års fartstid leverer en sjokkerende bra plate – det er ikke for seint å oppdage dem!! “Northern Passages” begynner med en låt som kunne vært en cover fra Byrds’ kosmiske “Notorius Byrd Brothers”.

Men dette er et band med den ofte savnede egenskapen variasjon:  her er det frenetisk rock ‘n roll, folk, var countryrock, små nikk til “paisley underground”-band som Guadalcanal Diary, riktige doser Neil Young-inspirasjon, komplett med gjesteopptreden fra Kurt Vile, deilige gitardetaljer og selvsagt (eller nei, det er jo alt annet enn en selvfølge): suverene melodier hele veien.

Romano

Romano

Daniel Romano: «Modern Pressure»

Romano synger, freser og spytter som en Dylan midt på 70-tallet. Og noen av låtene på “Modern Pressure” minner om nettopp 70-talls-Dylan: tenk deg om his Bobness hadde havna på nachspiel med Elvis Costello og hele Attractions, støtt på kompis Robbie Robertson og  eksentrikerne i Sparks og sporenstreks starta band med hele gjengen. Skremmende høy låtkvalitet med ditto energi – umulig å ikke like veldig godt.

Hvitmalt Gjerde: «Våken»

Det er noe magisk over denne bergensgjengen. Snerten gitarpop, masse energi, med deilige små riff, framført så riktig, rått og indie-fint – TAV tilsatt små doser The Smiths, Violent Femmes og Buzzcocks. Det er på ingen måte nyskapende, men likevel originalt! “Våken” er duggfrisk og livsbejaende som den første pilsslurken (nei, ikke IPA!) en grå fredag.

King Krule: “The Ooze”

The Streets møter Kendrik Lamar møter The Clash anno Sandinista – og drar inn en jazzsaksofonist og en gitarist med rare akkorder og ekkoboks. Noe sånt. Hvis du sliter litt med med hiphop generelt, ikke kan utstå autotune eller glatt R&B, men har et åpent sinn og går lei av at “det aldri skjer noe nytt”, sjekk engelske King Krule, som er mer snakke-musikk enn hiphop, strengt tatt.

Et “sløy jazz”- og lofi-inspirert lydteppe med sånne rytmebokser som de brukte på 80-tallet backer den 23 år gamle superoppfinnsomme londoneren Archy Marshall med alias oppkalt etter en karakter i dataspillet Donkey Kong. Fett, nytt og forfriskende!!