Det er den varmeste Halloween-kvelden i manns minne. Vi hiver oss ut i den kjøttfulle menneskemengden. Det føles helt riktig at «Ghost Town» svever omkring inne i Rock City. Flytende. Bølgende.

Musikalsk sett; en smule vanskelig å få grep om. Men det er definitivt den samme hiten vi kjenner fra 1981. Som Guttorm og jeg lyttet til om og om igjen, fra rillene på en slitt, lånt singel, innerst i gutterommet.

Nå er vi i Nottingham. Vi skal oppleve The Specials på hjemmebane. Vel, Forest-supportere vil protestere heftig på at dette er hjemmebane. The Specials er fra Coventry, 6,6 mil unna. Det er som å hevde at skiensbandet Midnight Choir er fra Tønsberg. Eller at tønsbergbandet Seigmen er fra Skien.

Forrige gang Popklikk så The Specials var på Øya i Oslo, 2010. Da droppet de spøkelseshiten, til vår gedigne skuffelse. Fire år etter er Ghost Town åpningslåten i et sett som skal vise seg å bli svært svett.

Det er likevel ikke menneskelig væske som spruter fra vokalist Terry Hall der han stresser rundt på scenen. Det er mengder med negativt ladet energi som gnistrer fra mannen: Noen kraftgloser og ordentlig heftige gestikuleringer. Mikrofonen hans funker rett og slett ikke. Det er jo forståelig nok et problem for en vokalist.

Miksebordet er av en eller annen grunn plassert til venstre for scenen, innen rekkevidde for bandet. Lydteknikeren har nok fortsatt ikke sluttet å spørre: «Whyyy?».

Terry Hall fortsetter med truende fakter og faretruende rundetider da lyden stadig nekter å adlyde ordre. Han marsjerer av scenen. Han kommer på igjen. Han stresser bort til miksebordet. Innimellom røsker herr Hall et annet bandmedlems mikrofon løs fra stativet. Den tilhører rytmegitarist og medvokalist Lynval Golding.

Vokalisten gauler inn i miken, lettere stram i maska. Flere vettskremte scenearbeidere spretter rundt for å forsøke å skape orden i kaoset. Til slutt lykkes de.

Men det er ikke bare herr Hall som er grinete. Lyden er sur. Og enkelte publikumere har også en viss aggresjon innabords.

Plutselig flyr det en neve gjennom lufta. Den er heldigvis ikke beregnet på oss, vi kjenner kun lufttrykket. Det er i slike øyeblikk du kjapt må bestemme deg om du vil stole på helten Robin Hood eller klamre deg til hans medhjelper, Lille John.

Den massive forsamlingen gjør valget enkelt: Uansett hvor mye Robin Hood gir til de fattige, støtter vi oss heller til etterkommerne av Lille John. Spesielt når neven som farer gjennom lufta stammer fra en britisk tungvekter i sumoklassen. Den hardtslående fysaken blir lagt kontant i bakken av en kar som muligens heter John. Så lenge han behersker et effektivt politigrep, kan han like gjerne hete Adolf for vår del. Det han gjør funker godt nok.

Der og da er Lille John helten.

Det går noen strakser og så skværer alle parter opp, på det rørende viset som kun menn med 2,5 i promille klarer å utvise.

Selfie, of course. Utenfor Rock City, Nottingham 2014

Bandet starter dessuten å levere. Herregud som ska kan svinge. Det samme gjør forøvrig gulvet. Rettere sagt, det gynger og det svikter, med en slags trampolineliknende følelse under våre altfor flate føtter. Det må være den myke tresorten fra Sherwoodskogen. Så mye har vi tross alt ikke drukket.

Vi begynner plutselig å fundere på hvor mange 120 kilos drita fyrer fra Nottingham som kan hoppe på samme kvadratmeter før gulvet til slutt tar kvelden. Det minner mistenkelig om fryktfølelsen fra B.A.D.-konserten i London, 1987. Husker fortsatt hvor kaldt det gikk nedover ryggraden da bartenderen på Brixton Academy fortalte at balkongen strengt tatt burde vært stengt for publikum…

Vi får heldigvis aldri vite hva som er i etasjen under, men rekker å beskytte noen lokale utgaver av Lady Marion fra de verste slamdancerne i moshpiten. Selv er vi i skikkelig pogemodus, og det når det absolutte klimaks i skapønkete «Concrete Jungle».

Selv om originalmedlem Jerry Dammers pluss vokalistene Tim Strickland og Neville Staple mangler, låter det gamle settet like fett!

Terry Hall og Lynval Golding er to av tre medlemmer i det som senere ble kjent som det suksessfulle poporkesteret Fun Boy Three (1981-83). Samtidig holder originalbassist Horace Panter aka Sir Horace Gentleman, og gitarist guitarist Roddy Byers aka Roddy Radiation fortsatt koken.

Men til slutt er det slutt. Nok er nok og ska er ska.

Vi har uansett fått det vi kom for. Det knaser i metall da alle trøkker Red Stripes-boksene enda lenger ned i det slitne tregulvet. Vi trasker mot utgangen, vel vitende om at sheriffen av Nottingham gjerne kan forsøke å arrestere oss.

Sånn er det å være beskyttet av horder av «Little Johns». Det føles utrolig deilig og fryktelig fritt der vi deiser ut blant hekser og skjeletter i den varme Halloween-natten.