C646ECC1-9E12-4B44-9D9B-8A9EC78328D6Bob Dylan ga ut mesterverket “Time Out of Mind” i (1997). Plata er spilt inn i Criteria Studios i Miami med Daniel Lanois som produsent.

Tekst: Martin Johannessen

Det var mye spenning knyttet til utgivelsen. Dylan hadde ikke gitt ut egenskrevne låter siden “Under the Red Sky” (1990). Dylan innfridde, for å si det forsiktig. “Time Out of Mind” er helt klart en av hans aller beste plater,

Lanois og Dylan hadde ikke jobbet sammen siden “Oh Mercy” (1989). I 1996 møttes de på et hotellrom i New York. Dylan ville vise frem noen nye tekster han hadde skrevet. Lanois forteller:

“When Bob read me the lyrics of this record we were at a hotel room here in New York City. The words were hard, were deep, were desperate, were strong…. That’s the record I wanted to make.”

Som en forberedelse til innspillingene ba Dylan Lanois om å høre på gamle rock & roll og bluesplater; Little Willie John, Arthur Alexander, Little Walter, Charley Patton.

Men det var ikke bare enkelt å bryne seg på Dylans sterke meninger. Lanois forteller:

«Well, you just never know what you’re going to get. He’s an eccentric man…»

Lanois skjønte selvfølgelig hva His Bobness ville ha: Simplicity, presence and power. En palett med dunkel blues.

Men det var kanskje ikke “simplicity” som preget innspillingene. Ofte var alle musikerne samlet i studio på en gang; tre trommiser, to på pedal-steel. Musikere som både Dylan og Lanois hadde invitert inn.

Jim Dickinson spiller piano og orgel på flere av låtene. Han forteller om forholdene i studio:

«I haven’t been able to tell what’s actually happening. I know they were listening to playbacks, I don’t know whether they were trying to mix it or not! Twelve musicians playing live – three sets of drums,… it was unbelievable – two pedal steels, I’ve never even heard two pedal steels played at the same time before! … I don’t know man, I thought that much was overdoing it, quite frankly.»

Men det ble en strålende plate med en lang rekke gode låter. “Love Sick” og “Not Dark Yet” er helt klart blant de beste, og ble også gitt ut på single. Men ingen av dem fikk særlig oppmerksomhet. Merkelig nok, selv om plata kom på 10. plass både i USA og England. I Norge kom den på 2. plass på VG-lista.

Dylan har alltid vært hes, men på “Love Sick” ble stemmen hans behandlet som et munnspill. Lanois forteller:

«We treated the voice almost like a harmonica when you over-drive it through a small guitar amplifier.”

“Cold Irons Bound” er en annen favoritt. Tekstforfatteren Dylan slutter heller aldri å imponere, selv om det kanskje blir personlig i blant:

There’s too many people, too many to recall

I thought some of ’em were friends of mine

I was wrong about ’em all

16 minutter lange “Highlands” setter et blått og episk punktum for plata. Frem til «Murder Most Foul» (2020) var det hans lengste låt. En lang og seig blues i E-dur.

Plata fikk gode omtaler da den kom ut. NY Rock skrev at den var en slags blanding av to plater:

«A curious album. It’s sort of two records mixed together. Half the songs compare to the introspective plaintive compositions that we witnessed on Blood on the Tracks. The other half are 12-bar blues ditties that often sound as if Bob is making ’em up as he goes.”

«Time Out of Mind is fantastic. I think it might be the best record he’s made,» sa Elvis Costello.

Selv sier jeg den er på Topp 5-lista mi over beste Dylan-plater.