ABC4E284-7E26-44E3-8C91-0CB20D8FD348RETROKICK: Paul Simon—«One-Trick Pony» (album, 1980)

Jeg pleier ikke å bry meg om jubileer for favorittplater. Denne gangen gjør jeg et unntak. Hvorfor gjøre et unntak for Paul Simons kanskje største flopp, «One-Trick Pony», spør du kanskje? Skal man skrive om et Paul Simon-album eller et Simon & Garfunkel-album, bør det kanskje være om de mest anerkjente og innflytelsesrike albumene som «Graceland»eller «Bridge Over Troubled Water»? Gjerne det, en annen gang.

Men denne gangen et album jeg, riktignok som én av ganske få, har et sterkt forhold til, et album som fyller 40 år i disse dager. Så får det ikke hjelpe at å hedre «One-Trick Pony» er omtrent like karrieredrepende for en «musikkskribent» som plata kunne vært for Paul Simon. Neida. Favorittplater handler ofte om tid og sted og tilfeldigheter, så også denne.

Om jeg husker riktig— det er slettes ikke sikkert— ble jeg introdusert for Paul Simon gjennom den legendariske liveplata med Simon and Garfunkel, «The Concert In Central Park» i 1982. Omtrent samtidig kjøpte jeg albumet «Bridge Over Troubled Water» og Simons soloplate «Still Crazy After All These Years». Jeg var solgt. Jeg kom over et tilbud i Scandinavian Music Club der «One-Trick Pony» på kassett ble solgt for 20 kroner og kjøpte den. Også den gangen var dette en latterlig lav sum. Summen sier kanskje litt om den lave statusen plata hadde allerede to-tre år etter utgivelse.

Jeg spilte kassetten én gang. Jeg var skuffet. Er dette Paul Simon? Riktignok var låten med de fengende latinamerikanske rytmene, «Late In The Evening», fin, men resten av låtene var heller snodige. Den gangen ga man seg imidlertid ikke så lett, så gjennom daglige gjennomspillinger noen uker lærte jeg meg å like og senere elske dette albumet. Siden har jeg gått til anskaffelse av både LP og CD, og jeg tviler på om det finnes plater jeg har snurret vesentlig oftere enn nettopp «One-Trick Pony».

Albumet «One-Trick Pony» ble utgitt samtidig med Paul Simons film med samme navn. Filmen hadde vært i Pauls tanker noen år og materialiserte seg i forbindelse med den litt turbulente overgangen fra Colombia Records til Warner Brothers Records. Filmmediet var ikke helt nytt for Paul Simon, han hadde blant annet hatt en mindre rolle i Woody Allens film «Annie Hall». Samtidig hadde jo eks-partner Art Garfunkel hatt en viss suksess som skuespiller blant annet i «Catch 22».

Filmen «One-Trick Pony» handler om en noe mislykket folk-/rockmusiker som bare har ett talent. Hovedpersonen, JonahLevin, ble spilt av Simon selv. Ellers er bandmedlemmer og Lou Reed blant skuespillerne. Jeg så filmen for mange år siden, og husker den ikke som spesielt minneverdig. Det er sagt om karakteren Jonah Levin at han har mye til felles med Simon selv, og at karakteren utstråler en usikkerhet som også Simon har følt på, selv om Paul Simon selvfølgelig opplevde langt større suksess både før og etter «One-Trick Pony» enn det Jonah Levin var i nærheten av:

“I sure been on this road
Done nearly fourteen years
Can’t say my name’s well known
You don’t see my face in Rolling stone
But I sure been on this road”

Albumet består av alternative versjoner av låter som fremføres i filmen. Som bonusspor til CD-utgaven av «One-Trick Pony», finnes også demoversjoner og ytterligere et par låter som ble fremført i filmen. Det finnes også en fin konsert på DVD med låter fra «One-Trick Pony» og med de samme musikerne som på albumet.

Flopp, ja. For selv om «Late In The Evening» ble en hit, var ikke filmen og albumet «One-Trick Pony» noen suksess, og Warner Brothers tapte betydelige summer på prosjektet. Paul Simon hadde dårlig samvittighet overfor Warner-direktøren Mo Ostin, han beklaget og lovet å betale tilbake pengene de hadde tapt på prosjektet. Mo Ostin skal ha ristet på hodet, og bedt ham om ikke å uroe seg. Det går opp og ned for alle artister.

Seks år seinere gikk det opp igjen, og Simon fikk stor suksess med «Graceland». I mellomtiden hadde Paul slitt med lav selvtillit og skrivesperre etter floppen —han nærmet seg karakteren Jonah Levin ytterligere— noe som blant annet ga opphav til låtene «Song About The Moon» og «Allergies» på den flotte, og noe underkjente oppfølgeren til «One-Trick Pony», «Hearts And Bones» (1983).

Men det meste av dette var meg uvedkommende da jeg som 12-åring satt på gutterommet og hørte albumet «One-Trick Pony». Det jeg hørte, var foruten Simon selv, dyktige musikere som Steve Gadd på trommer, Eric Gale på gitarer, Richard Tee på Keyboard og Tony Levin på bass samt flere gjestemusikere. Musikalsk er vel dette albumet nærmere ren rock enn noe annet Paul Simon har laget? Uansett, bandet låter som en tett og samkjørt enhet, enten det er på studiosporene eller de to livesporene på plata. Og Simon synger flott og engasjert.

Foruten «Late In The Evening» er det særlig tittellåten og «Ace In The Hole» det svinger av, der Steve Gadds trommer hele tiden sørger for å ta låtene videre. Ren nytelse. På sistnevnte låt bidrar Richard Tee med vokal. Men musikeren som kanskje setter det største preget på albumet, er Eric Gale. Hans særpregede gitarer bidrar i stor grad til at plata høres ut som den gjør, både på rockerne og på de mer visepregede låtene som den snodige —og nydelige— «That’s Why God Made The Movies», og på én av mine største Simon-favoritter, den vakre balladen med de nydelige overgangene og ditto nylonstrengegitaren «How The Heart ApproachesWhat It Yearns». Det er ikke bare meg som liker sistnevnte, Simon plukket den selv frem igjen som «tittellåt» for «In The Blue Light» (2018), ei plate han viet sanger som han mente hadde fortjent mer oppmerksomhet.

I etterkant av «One-Trick Pony»-prosjektet deltok Paul Simon på «The Muppet Show». Jeg mener å huske at han her fremførte låtene «Oh, Marion» og «Long, Long Day». «Oh, Marion» har en rekke flotte onelinere, og jeg elsker formuleringen:

“The boy’s got a voice
But the voice is his natural disguise
Yes the boy’s got a voice
But his words don’t connect to his eyes
He says «oh, but when I sing
I can hear the truth auditioning»”

«Long, Long Day» avslutter albumet, en nydelig duett med Patti Austin. Men før det har vi også fått flotte «God Bless The Absentee» og de litt mer anonyme, men likevel for meg viktige låtene, «Nobody» og «Jonah».

På dette albumet kan jeg omtrent hvert ord og hver lyd utenat. Jeg kjenner denne plata så godt at jeg knapt reflekterer over hva jeg hører. Strykerne og blåserne på enkeltlåter kan gå meg hus forbi. Alt jeg hører er dog blitt en del av meg i større grad enn nesten all annen musikk. Det er nesten slik at om noen skriver noe negativt om «One-Trick Pony» i kommentarfeltet nå, kommer jeg til å ta det som en personlig fornærmelse. Neida, fritt fram, slå dere løs!