cohen-hydra5– Have we reached the four corners? Do you know where we can find Leonard Cohen’s house?

Den firkantede grekeren var på vei forbi oss, men lyste plutselig opp, snudde på hælen og svarte som den naturligste ting av verden: – Of course. He’s my friend. I’ll show you, come with me!

Vi hadde krøpet oppover steintrappene fra Hydra havn. De brede trinnene føltes ekstra tunge og glatte etter noen kagger av det lokale brygget. Bartenderen hadde presisert at vi måtte ta til høyre ved apoteket og deretter til venstre til vi kom til et minimarked på stedet ved de fire hjørnene. Etter det burde vi definitivt spørre om veien.

Noe vi altså hadde gjort, til tross for at vi egentlig visste at Leonard ikke var hjemme. Vi kunne muligens treffe på sønnen Adam, som ofte tilbringer tid på den bilfrie greske paradisøya. Men nei, egentlig hadde vi zero – null – nada forventninger.

To medlemmer av den legendariske bergensgruppen Elektrisk Regn tilbragte også tid på de greske øyer om sommeren. De hadde noen dager i forveien informert oss om at Cohen hadde vært på øya for tre uker siden. Vi banket da heller ikke ordentlig på døren – for hva skulle vi egentlig sagt?

«Hi, my name is Herman, the famous writer from Popklikk.no …haven’t you heard about Popklikk?…that’s a shame, we’re soooo famous in Norway….by the way, meet my wife, her name is Marianne!»

Dét siste hadde vært risikofylt. Følgende kunne nemlig ha skjedd:

a. Han kunne forsøkt å sjekke opp kona mi
b. Han kunne avlevert noen strofer av sangen «So long, Marianne!» og slengt igjen ytterdøra
c. Han kunne ha sunget «So long, Herman!», sjekket opp kona mi og slengt igjen ytterdøra. Med meg stående utenfor.

Det kunne selvsagt ha hendt, men…

Marianne, som han refererer til i sangen fra 1967, er forøvrig norske Marianne Ihlen, som var gift med den avdøde forfatterlegenden Axel Jensen på 60-tallet. Den kanadiske sjarmøren sjekket henne opp for 55 år siden på den greske øya Hydra, like utenfor Athen.

Selv nekter hun for at hun ble stjålet av Cohen.

Den mørke poeten fra Montreal i Canada gir seg nemlig sjelden. Han har nå passert 80 år og fortsetter å turnere. Kanskje aller mest skyldes det at han i 2005 hevdet å ha kun 150.000 dollar igjen på kontoen, etter at han skal ha bli snytt av manageren sin.

Det ble søksmål, og mange konserter for å bøte på pengemangelen. Cohen måtte bryte ut av den zen-liknende munketilværelsen han levde i flere år, da pengene forsvant i en rasende fart.

De fleste av oss trenger jo stadig flere grunker og noen stjålne øyeblikk. Ikke minst grekerne selv kunne hatt bruk for ekstra donasjoner i disse dager. Selv har jeg begynt å få (om mulig) enda dårligere råd enn tidligere, og det var vel egentlig derfor jeg sto på trappen til Leonard Cohen på Hydra:

For å lære noen turnétriks med økonomisk avkastning av en veteran i gamet som lenge var nede i en økonomisk bølgedal.


cohen-samlet


Leonard Cohen er imidlertid en større poet og vismann enn han er sanger og handelsmann. Jeg er ingen av delene.

Det finnes riktignok flere kjente artister som knapt kan bære en tone, men som likevel håver inn. Jeg elsker Neil Young, men man kan vel trygt hevde at han har en noe tynn stemme. Bob Dylan er bare blitt enda mer Robert Zimmermansk i målet, mens Leonard Cohen…vel, her er hva han selv sier om sin egen sangstemme:
«Marianne and I were living in Montreal at the time. I wrote a lot of songs in that period with her there, and put the record out, and without any publicity it went throughout the world quickly, and established me as a singer while I could hardly carry a tune, still can’t [laughter].» 

Så håpet var i det minste å fange noen dråper inspirasjon fra en mørk poet på den hvite øya uten kjøretøy i Egeerhavet. Noen dråper fra en stayer som vi kunne delt med grekerne som befinner seg i den dypere delen av deep shit, og deretter bringe med de aller siste dråper hjem til Norge, til landet ovenfor eurosonen.

Neste gang ringer vi først.

Se en følelsesladd Cohen synge «So long, Marianne!» i et konsertopptak fra 1972: