Up, up and away!

I år har jeg tilbrakt sommerferien med Lyttelua, den rare lille luetassen med den sabla gode musikksmaken. En ferie tilbrakt i områder rundt svenskegrensa på jakt etter smuglerpommac og i Picassos Antibes.

Om det har vært smashing? Sjølsagt, men det er klart; å tilbringe tre sammenhengende uker med en tidvis rabiat pommacoholiker som insisterer på å spille Leo Sayers «Endless Flight» nonstop hele jævla tida (smør på flekkish, ass), er ikke alltid like nais.

Når det er sagt; Lua og jeg har i løpet av ferien lenket fast flere øyeblikk verdenshistorien knapt har opplevd tidligere. Sublimsubtile øyeblikk selv Gud hadde slitt med å gjenskape. Vi har boltret oss i svarte hull, chatta med den hellige ånd, spilt poker med Colargol og trimma barten til Nietzsche. For oss har evigheten blitt en tilstand, ikke kun et ord. Noe som jo er ganske stilig og veldig, veldig highbrow.

– Skriver du om meg, eller, din helvetes kjøttmeis?

Stemmen til Lyttelua bukter seg rundt hjørnet som en fyllesjuk kobra.

– Klart jeg gjør. Du er jo tross alt evighetens nye apostel og budbringer med en pommacånde hinsides fornuft og følelser. Men hva i svarte er det du har tredd over hue?

Lyttelua gjør et tafatt forsøk på å stirre meg i senk før han deiser ned i den utradisjonelle sofaen med den rare lukta og de urovekkende fargene.

– Det er den nye Leo-parykken min. Kosta 75 spenn på Nille. Bra krøller, ikke sant? Har spelt «You Make Me Feel Like Dancing» hele natta iført den nye sveisen og komplett Fred Perry antrekk. Kank’e bli bedre. Litt bigsleep møter evigheten, lissom. Har’u skrevet om Antibes, eller sitter’u bare og kløner?

Pommac og pølser!

Antibes, ja. En opplevelse som får måneferden til å ligne på et legosett uten klistremerker. Lyttelua på stranda iført en bunad påsmurt et tykt lag solkrem faktor 90 og en solpaparasoll tilpasset en elefant med diaré, nynnende på Modern Lovers ubetalelige klassiker, «Pablo Picasso». En tilstedeværelse som kjapt ble for mye for strandens mange kastanjenøttselgere som nesten umiddelbart bombarderte nynnegeniet med så mange nøtter at vi så oss nøtt (pling) til å kaste oss på bussen til Vence.

Da bussen, etter cirka ni timer, slapp oss av ved Matisse-kapellet, hadde vi hørt den nye Dexys’ skiva så mange ganger at humøret var på topp. Låter som «Now», «Lost», «Nowhere Is Home», «Free» og «It’s OK John Joe» løftet oss up, up and away. Men ikke nok med det. Mens vi ventet på at Matisse-kapellet skulle åpne, hørte Lua og jeg for første gang den nye skiva til Go-Kart Mozart, «On The Hot Dog Street». Under en bougainvillea lot vi oss forføre av låter som «The Sun», «Retro Glancing», «Blowin’ In A Secular Wind», «Mickie Made The Most», «Ollie Ollie Get Your Collie» og «Electrosex».

– Hører du dårlig, eller, din skrotnisse? Skriver du om Antibes?

– Ja, definitivt. Jeg har akkurat beskrevet strandoppholdet vårt der bunaden din, mye takket være det ekstremt tjukke solkremlaget, lignet en nøttefarget nasjonaldrakt fra Mongolia.

Lyttelua ser på meg med svarte øyne og et buldrende skylag over hue. De syntetiske krøllene hans danser i den lette brisen som siver gjennom rommet som et gjenferd. Hans gode venn Tilt Tiltesen er rett rundt hjørnet. Sekundene utvider seg og blir til langtrukne øyeblikk som omfavner meg med kriblende hender. Før stillheten drukner meg, rekker jeg å trykke på WiMP-ikonet på telefonen min med lealause fingre. Akkurat i det kvelingsmekanismene er halvveis oppi sadelen, brytes stillheten av mannen bak Go-Kart Mozart, Lawrence Hayward. Skyer forvandles til solregn og luftdråper triller ned i mine forknytte lunger.

– Lawrence takes over, skriker Lua så høyt at plakatene av Leo Sayer og Johnny Thunders må klore seg fast til veggen. Lyden av yndlingsplata vår har gjenvunnet balansen i vårt vennskap. Vi danser, klemmer og skriker om hverandre. Lawrences vanvittige miks av The Beatles, synthpop og pre-Britpop krymper sekundene slik at evigheten nok en gang senker seg over oss og slukker alle lys. Vi snakker komprimert Nirvana, gabba, gabba hey!

Hei kålhue, skriker Lyttelua fra den andre siden av rommet når mørket senker seg og krøllene har mistet all sin kraft. Var han derre Matisse sånn cirka sju år da han lagde det derre kapellet?

What?!

Han kunne ikke tegne. Jævla dårlige streker, lissom.

Highbrow, my ass!

LES MER OM LYTTELUA OG LAWRENCE HER