Popkick er smakebiter og omtaler av nye plater eller låter det er flaut ikke å kjenne til – omhyggelig kuratert av Popklikk, redaksjonen med landets overlegent beste musikksmak.

Bruce Springsteen: «Hello Sunshine» (singel)

«Hello Sunshine» er første singel ut fra Bruce Springsteens nye album «Western Stars». Og den lover godt. Rolling Stone melder at Springsteen har uttalt at albumet er sterkt inspirert av sørcalifornisk pop fra det tidlige 1970-tall. Og det høres! Singelen rusler av gårde som en slags oppdatert vri på Glen Campbells/Jimmy Webbs «Gentle on my Mind» – i et deilig, sterkt countrypreget lydteppe med vellydende steelgitarer og strykere. I rekken av kremmusikere på albumet er blant andre fiolinisten Soozie Tyrell og den originale E Street-keybordisten David Sancious  – som forsvant ut av bandet før «Born to Run» i 1975 (!). (Morten Solli)

Lawrence Arabia: «Lawrence Arabia’s Singles Club» (album)

Med «Singles Club» klinker Lawrence Arabia aka James Milne til med sitt beste album så langt i karrieren. Et variert, melodiøst og energisk album som spiller på mange strenger. Første gang jeg hørte skiva, gikk tankene til The Sleepy Jackson, men etterhvert ramlet også artister som The Jam, Pulp/Jarvis Cocker, Crowded House, Squeeze og The Beach Boys inn i bevisstheten. Lydbildet er fylt med både bølgeskvulp, tøffe gitarer, lettbente tangenter, strykere, trekkspill, cembalo og synth. At Milne har fått selveste Van Dyke Parks til å arrangere avslutningslåta, «Just Sleep, Your Shame Will Keep», er både stilig, gøy og særdeles fint. (Espen A. Amundsen)

Jens Lekman og Annika Norlin: «CORRESPONDENCE (album)

Jens og Annika (Hello Saferide, Säkert), to av de fineste folka fra søsterlandet, har laget plate! Det er en begivenhet for Popklikk, såpass må vi kunne si. I 2018 sendte de to hverandre musikalske «postkort» hver måned. Dette er nå blitt til de tolv låtene på «CORRESPONDENCE». De har ikke samarbeidet, men utfyller hverandre på et fint vis. Låtene var opprinnelig akustiske og «nakne», men flere av dem har fått strykere på albumutgivelsen. Begge er låtskrivere med øye for hverdagens detaljer, eksistensielle spørsmål og gjerne med følelsene utapå. Så også her. Det er intimt og til dels bekjennende, med store gjenkjennelsesfaktor for de fleste av oss. (Espen D.H. Olsen)

Drugdealer: «Raw Honey» (album)

Drugdealer aka Michael Collins lager på sitt andre album, godt hjulpet av blant andre Weyes Bloods Natalie Mering, Douige Pool og Harley Hill-Richmonds, deilig og tidvis solfylt musikk med minst ett ben vandrende rundt i gatene i Laurel Canyon. Låtene hentet i hovedsak sin kraft og inspirasjon fra 60-0g 70-tallet, og artister som James Taylor, tidlig Chicago, Boz Scaggs og John Lennon. Vi snakker med andre ord om en herlig miks av softpop, singer/songwriter, americana og yacht-rock. Etter å ha vrengt ørene rundt «Honey», «Lonely», «Lost In My Dream» og «If You Don’t Know, You Never Will», vil du oppdage at «Raw Honey» er en liten perle av et album. (EAA)

Elva: «Winter Sun» (album)

«Winter Sun» er et friskt og melodiøst indiepop-album i en eller annen slags tradisjon etter band som Belle and Sebastian, Yo La Tengo og The Go-Betweens. Det er kanskje noe litt nostalgisk over musikken, men samtidig låter det moderne, gjerne med et slags nyere folk-uttrykk. Vispende trommer og (akustisk) gitarplukking er oppskriften for de fleste låtene, så løftes de gjerne av en fint temperert gitarsolo eller finurlige tekster. Det er som regel et dempet lydbilde, som i «Dreaming With Our Feet», «Harbour in the Storm» og «Don’t Be Afraid», for så å være anelsen mer up-tempo i «Tailwind», «Ghost Writer» og «Airport Town». Elva er duoen Elizabeth og Ola Morris Innset. Elizabeth er australsk og kjent fra twee-pop’erne AlloDarlin, mens Ola er norsk og kjent fra Making Marks og The Sunturns. At de bytter på å synge, gir plata en fin variasjon og dynamikk. (EDHO)

Craig Finn: «I Need A New War» (album)

The Hold Steadys’ frontfigur Craig Finns siste bidrag i triologien som startet med «Faith In The Future» (2015), er låtskriverkunst på sitt beste. Om du liker Springsteen og Willy Vlautin (Richmond Fountain, The Delines) og Mark Eitzel, er denne plata som skapt for deg. Som alltid rir Finn inn i låtene med melodiene godt plassert i sadeltaskene, og som historieforteller er han helt fenomenal. Produksjonen er gammeldags og moderne på en og samme tid, og lydbildet krydres ofte med blåsere og deilige harmonier. Tekstene er fylt opp med et persongalleri som både leter, lengter, sliter og håper. Et fascinerende persongalleri som ikke slipper taket før klokka slår tolv. (EAA)

Weyes Blood: «Titanic Rising» (album)

Weyes Blood (les: Natalie Mering) har laget et ypperlig og storslagent popalbum av den symfoniske sorten. Det pøses på med strykere, piano, orgel, synther, el-gitarer og klavikord som pakker Merings vakre stemme inn på utmerket vis. Plata har mange likhetstrekk med John Grants særdeles vellykkede album, «Queen Of Denmark», fra 2010, men artister som ABBA, Roxy Music, Rufus Wainwright, The Carpenters og Brian Eno er også hørbare referanser. At Mering, som vokste opp i et kristen hjem, søker etter nytt tankegods og en ny kosmologi, er en av flere måter å tolke tekstene hennes på. Men det viktigste er at hun synes å finne både håp og inspirasjon til å lage musikk utenom det vanlige. Musikk som omfavner verden med begge hendene. (EAA)

The Switch: «Eyes Up » (singel)

Med «Album» fra 2016 ga The Switch ut en av de beste gitarpop-platene i Norge noensinne. «Eyes Up» er første singel fra deres neste album som slippes i september. Det er en smyger av en poplåt, med noe sterkere innslag av synth og elektronikk enn ved siste korsvei. Utsøkt produsert er den, og Thomas Sagbråtens vokal er understøttet av himmelsk koring og et utall små instrumentelle krumspring. Anbefales! (EDHO)

Dyveke Kuløy: «Tin Star» (singel)

Godt hjulpet av superprodusent John Agnello og kritikeryndlingen Luke Elliot på vokal, har Dyveke Kuløy laget en svært energisk og funky låt som i hovedsak drives framover av tettsittende tromming og tøffe og rastløse gitarer. Den enkle og åpne produksjonen gir stemmene til Kuløy og Elliot stor boltreplass, to stemmer som kler hverandre ualminnelig godt. At musikken tidvis kan minne om artister som Madrugada og Nick Cave, er selvfølgelig et stort pluss. Popklikk gleder seg til fortsettelsen. (EAA)

Beezewax: «Two Diamonds» (singel)

Kenneth Ishaks vokal, rullende trommer, friske gitarer og herlig popenergi kjennetegner «Two Diamonds». Signaturlyden til Beezewax med andre ord! De høres litt mer på hugget ut i 2019 enn da de ga ut plate sist, selv om «Tomorrow» var en finfin plate. Pressekrivet nevnebelgiske dEUS som en inspirasjonskilde og det høres absolutt. Dette er smart indiepop med et insisterende driv som kanskje ikke er av det hippeste nå for tida, men om ti år låter dette fortsatt friskt. Garantert! (EDHO)

FONTAINES D.C. : «Big» (singel)

FONTAINES D.C. fra Dublin er et friskt pust i pur punkånd. Albumet «Dogrel» er ute nå, og bandet fosser fram som en slags hybrid av Art Brut og rap-artisten The Streets. Denne anmelderen faller særlig for åpningslåta «Big» med den suverene refrenglinja «my childhood was small, but I’m gonna be big». Herligheten varer 1:45. Melodistyrke er ellers ikke en vesentlig del av vinnerformelen her – heller ufiltrert energi og snasne hverdagstekster – mot et tett og fint, variert punk/indie-komp. Jeg ser for meg at dette kan være veldig kult live! (MS)

Video: The Pearlfishers: «Could Be A Street, Could Be A Saint (video)

The Pearlfishers slipper sitt niende album i disse dager. Anmeldelse av det albumet kommer med tid og stunder her på Popklikk, i mellomtiden anbefaler vi denne videoen av den praktfulle frihetspopen i «Could Be a Street, Could Be a Saint»! Postkortvideoen er av det nostalgiske slaget, kanskje, men låta er frisk som bare det. Og håpet finnes fortsatt i denne verden som er på skakke, som David Scott synger: «People Are Beautiful». La oss ikke glemme det! (EDHO)