F84EEA3A-7F9C-45EF-A515-F180531C1FC3Popkick er smakebiter og omtaler av nye plater eller låter det er flaut ikke å kjenne til – omhyggelig kuratert av Popklikk, redaksjonen med landets overlegent beste musikksmak.

Vampire Weekend: «Father Of The Bride» (album)

11 år etter sitt kritikerroste debutalbum slipper vampyrene fra New York et album som sprudler litt i alle retninger. Tidvis låter det så frisk at man griper etter Juicy Fruit-pakken, andre ganger får man følelsen av å svaie i en hengekøye i karibien. Bandet høres fremdeles ut som seg selv; litt sånn Paul Simons «Graceland» møter storbyen, men enkelte av låtene leker seg også i et americana-landskap ikke ulikt det for eksempel David Lindley og Deerhunter holder på med. Men «Father Of The Bride» er først og fremst et uhyre melodisterk plate pakket inn i en svært luftig, sprelsk og energisk produksjon. I overkant mange spor, javel, men med låter som «Harmony Hall», «This Life» «Big Blue og «2021» kan de ikke unngå å erobre verden. (Espen A. Amundsen)

The Dream Syndicate: «These Times» (album)

En glohet ettermiddag i et svett telt på Roskildefestivalen i 1987 utgjør et av mine beste konsertminner. Det var den optimale showcasen for det hypnotiske Paisley Underground-orkesteret som var Steve Wynns The Dream Syndicate på sitt beste. 32 år senere er bandet revitalisert igjen, med «ny» gitarist som absolutt replikerer det beste fra forgjengerne Karl Precoda og Paul Cutler. DS kom med en utmerket plate i 2017, og årets, «These Times», byr på mer monoton drone-psykedelia iblandet en passende dose poppete janglerock og en lite bunke «Dylan i -65sk» skrangleblues. Topplåter: «The Way In», «Black Light», «Still Here Now». (Morten Solli)

Caroline Spence: «Mint Condition» (album)

Popklikk fryder seg litt ekstra når de hører plater der rock og country smelter sammen. Og sånn sett er «Mint Condition» et frydefullt album. Det beste med skiva er likevel kvaliteten på låtene! På sitt andre album drysser nemlig Spence musikalsk manna over lytteren. Som en herlig miks av Lilly Hiatt, Lucinda Williams, Emmylou Harris (som bidrar på tittellåta) og Maria McKee, veksler Spence mellom å gi lytteren svært iørefallende rock og nydelige og lavmælte ballader. Godt hjulpet av en behagelig og riktig temperert produksjon, vokser låtene med voldsom kraft allerede etter første lytting. Å plukke ut favoritter er vanskelig, men akkurat nå lytter jeg vilt mye på «What You Don’t Know», «Song About A City» og «Who’s Gonna Make My Mistakes». (EAA)

The Felice Brothers: «Undress» (album)

The Felice brothers kliner til med et melodiøst og energisk album der pedalen på enkelte av låtene trøkkes helt i bånn. Som på tittellåta, «Special Announcement», «Salvation Army Girl» og «Jack Reminiscing». Men det er selvfølgelig også plass til noen rolige perler som «Hometown Heroes», «The Kid» og «Days of the Year». Låtene omfavnes av et frisk og intenst lydbilde som preges av høytflyvende tangenter, tilbakelente kassegitarer, pågående el-gitarer, steel-gitarer, blåsere og trekkspill. Flere av tekstene har mye på hjertet, og de fleste av låtene bygges rundt finslipte og iørefallende melodier. Om «TV Mama» er et musikalsk blinkskudd? Absolutt og definitivt! (EAA)

Criminal Hygiene: «Run It Again» (album)

Første gang jeg hørte denne plata dukket Paul Westerberg og hans venner i The Replacements opp på netthinnen. Vi snakker med andre ord om melodiøs skranglerock som fester seg så godt som umiddelbart. At lyden av tidlig R.E.M. dukker opp nå og da gjør det bare enda bedre. Åpningssporet «Hardly News» fyker avgårde og setter standarden. Og så bare renner det på med klasselåter der kassegitarer og el-gitarer støttes opp av bunnsolid tromming og tøffe bassriff. Noen gitarsoloer er det også plass til. Favoritter så langt er foruten nevnte «Hardly News», tøffe rockere som «Breaking Out The Stained Glass» og «Dangers Of Convenience» og mer balladepregede sanger som «Greetings From A Postcard» og «Thankless». (EAA)

Local Store: «Yellow Umbrella» (singel)

Det er en stille nærhet over denne flotte låta fra lærer/elev prosjektet Local Store. Bjørn Klakeggs klare og sårbare stemme er langt fra rockebrølets tomhet og frustrasjon. Og godt er det.  Sangen har noe britisk ved seg. Kanskje er det været? Ettertenksomt og vakkert, er det i alle fall. En popvise i sakte bevegelse mot en kosmisk vals. Jeg elsker lyden i elgitaren, som ikke er så langt unna noe Bill Frisell kan gjøre på en god dag. Album «Magpie & the Moon» som slippes 24. mai. (Eivind Sigurd Johansen)

Ulf Lundell: «Tranorna kommer» (singel)

Sånn skal det gjøres, Uffe! «Tranorna kommer» er en klassisk Lundell-låt med en optimistisk, lisbejaende og sjarmerende tekst. Omringet av tangenter, fele, el-gitarer og en vilter saksofon, høres Popklikks gamle helt ut som en salig blanding av seg selv, Springsteen og The Waterboys. Dette er en låt som henter fram følelsen av lykke, lysere tider og sterk, svart kaffe. Det er bare å glede seg til at enda flere traner dukket opp i horisonten. (EAA)

Haakon Ellingsen: «Lykke» (singel)

Det er alltid uvant å høre Ellingsens tilnærming til tonesetting av Inger Hagerup. Han er mindre opplagt enn Finn Kalvik. Ellingsen går sin egen vei, ofte med en progressiv eller lett psykedelisk tilnærming til diktene hennes. Sånn sett tydeliggjøres også flersidigheten. «Lykke» handler om sommerfølelsen med like deler bekreftelse som undring. Arrangementet er tungt og lett på samme tid. Tangentspillet på cembalo gir en god smak av det som ofte kalles «kammer-pop». Åpen naivitet i møtet med livets kraft, lys og mørke. (ESJ)

Peer Nic: «Lost» (singel)

Hvor kom denne fra? Dette er en liten åpenbaring. Nick Drakes spøkelse titter over skulderen til Peer Nic, men må like det han hører her. Per Amund Solbergs orkester-arrangement er fantastisk, og tar sjelden godt vare på låtas kjerne. Peer Nic synger godt. Det kunne lett blitt trangt, men Signe Marie Rustads koringer bidrar med ømhet såvel som luft. Lyden er tørr og krystallklar. Fargen er episk. Det er en lavmælt storhet i denne låta. (ESJ)

Signe Marie Rustad: «Die With My Boots On» (singel)

Tre år etter sitt forrige album, glimrende «Hearing  Colours Seeing Noises», kliner Signe Marie Rustad til med en låt som får deg til å holde kjeft og bare lytte. «Die With Your Boots On» er så vakker og veldreid at man nesten blir litt brydd. Den stilsikre produksjonen til Kenneth Ishak er med på å løfte låta, men det er Rustads stemme og det vidunderlige pianoet som får deg til å gå på vannet. At jeg umiddelbart tenkte på Warren Zevons selvtitulerte album fra 1976, forteller meg at dette er en usedvanlig sterk låt. Slippes 31. mai. (EAA)

Obijan: «Ut av denne verden» (singel)

Obijan aka Jan Eivind Bertelsen, kanskje mest kjent som trommisen i et av Norges beste band, Fjorden Baby!, har med «Ut av denne verden» tryllet fram en liten pop-perle. Omgitt av synther, drømmende koring og meget stødig tromming, har Bertelsen laget en melodiøs og sjarmerende låt som biter seg fast. Det atmosfæriske og litt skeive lydbildet tilfører låta en kraft og en framdrift som passer utmerket for folk som digger seriøst god popmusikk, Star Wars og Fred Perry. (EAA)

Friendship: «Live Peacefully» (singel)

Ja! Masse tidlig syttitallsvibber som bringer tankene til både Santana, og kanskje også Sly And The Family Stone. Dette er en sang med et velkjent, men ektefølt budskap. «Live Peacefully» er medrivende og kraftfylt framført av Friendship, som har hatt med seg både blåsere og vokalist Rohey Taalah i studio. Det er heftig sunget og gjennomført. Når jeg så coveret tenkte jeg på fotografiet «The Blue Marble» –  altså jordkloden sett fra verdensrommet i 1972. Astronautene har selv beskrevet ærbødigheten og ikke minst kjærlighet de følte, når de så hvordan alt så enkelt og likevel dyptgripende henger sammen. Dette som i Buddhismen gjerne kalles «interconnectedness». Det er det denne låta handler om. (ESJ)