DB637701-3288-4D47-8D8F-91ED744B12D3Popkick er smakebiter og omtaler av nye plater eller låter det er flaut ikke å kjenne til – omhyggelig kuratert av Popklikk, redaksjonen med landets overlegent beste musikksmak.

The Waterboys: «Where The Action Is» (album)

På sitt forrige album, «Out Of All This Blue», følte jeg at Mike Scott og The Waterboys endelig hadde funnet tilbake til seg selv. Og på «Where The Action Is» følger de opp med nok et fint og tidvis sprudlende album. De to vitale og rocka åpningslåtene, tittellåta og «London Mick» (som handler om Mick Jones), er proppet fulle med elleville gitarer og galopperende tangenter. På ingen måte nyskapende, men mer enn tøft nok. Det fungerer likevel best når Scott roer det ned og tar på seg Van Morrison-hatten, som på «Out Of All This Blue» og platas beste spor, «In My Time On Earth». Jeg gir også tommel opp for «Ladbroke Grove Symphony», en klassisk The Waterboys-låt som drives framover av piano, tøffe gitarriff, stødig tromming, litt torden og fele. (Espen A. Amundsen)

The National: «I Am Easy To Find» (album)

Selv om jeg digger The National hardt har jeg fremdeles ikke fått «I Am Easy To Find» på kroken. Det blir rett og slett litt for mye og for mange av de 16 (!) låtene som ikke ikke innfrir. At bandet har fått med seg opptil flere kvinnelige vokalister er en stilig idé, som fungerer best på den supre åpningslåta «You Had Your Soul With You», der Gail Ann Dorsey sklir inn midtveis i låta. Matt Beringer har fremdeles en av rockens fineste stemmer, og trommingen til Bryan Derendorf preger lydbildet på sin særegne og svært effektfulle måte. Fordi de beste låtene på skiva, «Light Years», «Ryland», «Not In Kansas» og den nevnte åpningslåta, er låtskriverkunst i verdensklasse, krysser jeg fingrene for at flere av låtene våkner til liv etter noen ekstra runder på spilleren. (EAA)

Roseanna Reid: «Trails» (album)

Roseanna Reid, dattera til The Proclaimers` Craig Reid, har laget et usedvanlig vakkert debutalbum. Godt hjulpet av produsent Teddy Thompson, har hun tryllet fram musikk preget av nydelige detaljer, og låter som drives framover av iørefallende og lavmælte melodier. «Trails» blander country, folk, soul og pop på forbilledlig vis. At Steve Earle dukker opp på et av platas beste spor, «Sweet Annie», er midt i blinken. Liker du artister som Ronnie Lane, Gillian Welsh, Van Morrison og Steve Earle, er «Trails» definitivt en plate du bør sjekke ut. Låtmaterialet er usedvanlig sterkt, men akkurat nå er det «Amy», «Heading N0rth», «I Love Her So», «Levy», «Me Oh My», «Out In Space» og «Sweet Annie» som sloss mest om oppmerksomheten. (EAA)

Justin Townes Earle: «The Saint Of Lost Causes» (album)

Fordi jeg er litt lei av blues, rockabilly og swing, er det enkelte av låtene på «The Saint Of Lost Causes» som ikke treffer meg spesielt hardt. Grunnen til at jeg likevel omtaler albumet er JTEs evne til å lage ekstremt fine countryballader. Han er rett og slett enestående god når han roer ned tempoet og slipper til steelgitarer, kassegitarer, piano og vispende trommer.  På «TSOLC» kliner han til med «Morning In Memphis», «Frightened By The Sound», «Over Alameda», «Ahi Esta Mi Nina» og «Talking To Myself», fem ballader skrevet med gullskrift. Og med tanke på at tittellåta og «Flint City Shake It» også får meg til å smile, er jeg mer enn godt fornøyd. (EAA)

Cate Le Bon: «Reward» (album)

På sitt femte album smeller walisiske Cate Le Bon til med et feiende flott popalbum som er både lett å like, litt vindskeivt og en anelse snodig. Flere av låtene vakler på sjarmerende vis avgårde på litt for høye hæler, noe som tilfører musikken både friskhet og originalitet. Ved hjelp av en fascinerende miks av pop, jazz, electronica og funk makter Le Bon å lage musikk som er både variert, melodiøs, interessant og utfordrende. Åpningslåta «Miami», med synth og saksofon, er både repetitiv, fin og sær, før melodiene gis litt større plass på to av platas beste spor, «Daylight Matters» og «Home To You». På et annet høydepunkt, «Mother’s Mother’s Magazines», blandes post-punk, jazz, krautrock og funk på finurlig vis. «Reward» er et album som, foruten å ikke gi ved dørene, definitivt også åpner en del dører. (EAA)

Luther Russell: «Medium Cool» (album)

På «Medium Soul» klarer Russell kunststykket å skape et eget musikalsk uttrykk med røtter i noe av den fineste musikken som er laget til dags dato (Big Star, The Replacements). Han står med andre ord godt på egne ben. Låtmaterialet på «Medium Soul» er imponerende sterkt. Miksen av drivende og melodiøse rockere («Deep Feelings», «Can’t Be Sad», «Corvette Summer»), og myke, varsomme ballader («The Sound Of Rock & Roll», «At Your Feet», «Talking To Myself»), treffer ihvertfall meg midt i hjertet. For meg er dette årets musikalske funn så langt. (EAA)

Beachheads: «Death of a Nation (singel)

Den selvtitulerte powerpop-bomben til Beachheads fra 2017 følges nå opp av den nye singelen “Death Of A Nation». Denne litt småpunka gitarpop-låta følger sporet fra debutplata, med energi, punch og allsangvennlig refreng. Tekstmessig er det denne gangen er anelsen mer eksplisitt politisk, med et slags ønske om flukt fra en verden på skakke. Ser fram til flere drypp fra den neste plata! (Espen D.H. Olsen)

Label: Get it Right (singel)

Oslo, California er tilbake! Denne første av det som visstnok er tre sommersingler fra Oslo-pop’erne svinger som bare det og sender tankene i retning av Rolling Stones og The Soundtrack of Our Lives. Signaturen er fortsatt der, finfin koring, tørre gitarer, sløy perkusjon og framifrå produksjon. Gråvær i Oslo i dag, men i morgen skinner sola igjen! Man blir rent yr. (EDHO)

Sweeheart: «Ghost/When I Need You the Most» (singel)

Miljøet rundt Mother Likes It Records popper stadig opp med nye band og fin musikk. Sweetheart er rolig americana, kjennetegnet av dempet vokal som ligger langt framme, harmonikoring, piano og steel-gitar. Det er hjerte/smerte dette, sånn sett helt i tråd med lydbildet. Singelen kommer ut fysisk som sjutommer, så her er bør man kjenne sin besøkelsestid hvis man har slike behov. (EDHO)