vei hjem fra Paris en tidlig søndagsmorgen etter nok et akademisk seminar satt jeg – Popklikk-Espen (den yngre, junior, velg hva du vil) – fast på Charles De Gaulles enorme rullebane. Teknisk feil på flyet. Tiden gikk og flyet ville ikke lette. Heldigvis hadde jeg investert i nye støykansellerende hodetelefoner på veien ned og hadde nok strøm på telefonen. Redningen var å lytte til masse ny musikk! Dette er et utvalg av det jeg fikk strømmet der ute i CDGs betongørken. Mye god musikk! Noen nye bekjentskaper, noen gamle venner. Ta en lytt du også!

Frank Hammersland: «On the Radio» (singel)

Bergens beste musikkeksport noensinne er tilbake med nytt materiale, denne gangen som soloartist. Comebacket til Pogo Pops for et par år siden var en triumf og forventningene til nytt materiale fra denne popsmeden er store i Popklikk! «On the Radio» er en forsmak på albumet «Atlantis» som slippes 25. oktober. Dette er en nydelig pop-låt av det nostalgiske slaget; om kjærlighet, forhold og kanskje en svunnen tid der musikk kunne være et flyktig bekjentskap på radioen, langt unna datagenererte algoritmer. Det er klassisk Frank Hammersland, dette. Låtskrivingen er topp klasse, det er utsøkt arrangert og instrumentert. Til slutt har vi Franks vokal og frasering, som trekker låta et hakk eller to opp. (Espen D.H.Olsen)

Hockney: «Cellophane» (singel)

Norges kammerpop-prinser er tilbake med en ny singel som varmer oss med sin fint tempererte og Sean O’Hagan-produserte pop. Som sist er det nostalgisk popmusikk Hockney driver med, blikket er rettet mot det en del nok synes var stiligere tider, både estetisk, pop-kulturelt og musikalsk. Forkjærligheten for 1960- og 70-tallets barokke pop er ganske åpenbar, i tekst og musikk. Her er det blåsere, intrikate instrumentinnstikk, akustiske gitarer, frisk perkusjon, men kanskje en anelsen mer trøkk i trommer og vokal enn tilfellet var på «Vacation», plata Popklikk kåret til årets beste norske album i 2018. (EDHO)

Pelicat: «So Is It True?» (singel)

Frisk, positiv og ukomplisert pop liker vi i Popklikk. Pelicat fortsetter på ferden mot å perfeksjonere en klassisk form for poprock av den sorten som egentlig burde oppdages av langt flere! Dette er musikk som kunne forene kresne indie-pop’ere og folk som liker popen sin litt mer rett fram. Her er det bare å fylle spillelistene, NRK Radio! Å høre «So Is It True» i hodetelefonene på vei til jobb eller skole ville løfte dagen til de fleste av oss. «So Is It True» låter som en litt sår låt tekstmessig; lydmessig er det en catchy og konsis låt som drives av en meget fin bassgang og cleane gitarer. Vi er spent på fortsettelsen og en ny plate fra denne spennende gjengen! (EDHO)

Wilco: «Everyone Hides» (singel)

Verdens beste Wilco er på triumfferd i Europa som oppvarming til plateslipp senere denne høsten. «Everyone Hides» er andre singel fra «Ode to Joy». Låta ble spilt under konserten på Sentrum Scene tidligere denne måneden, og var et av høydepunktene. Det er en «sein-periode» Wilco-låt av sedvanlig kvalitet. Jeff Tweedy synger som vanlig med sin lettere rustikke stemme og et band i storform driver denne hverdagslåta framover  med bravur. Vi tror Wilcos neste plate blir nok en triumf! (EDHO)

The Berries: «Berryland» (album)

Trenger du litt breezy indie-rock før høsten slår til for fullt? The Berries kan godt være svaret! Seattle-bandet musikk gis ut på det samme plateselskap som Young Guv, et band vi hyllet her i Popklikk på sensommeren. The Berries er ikke powerpop; de fusjonerer 70-tallsestetikk ala Neil Young med 90-tallsindie som Swervedriver eller Mercury Rev. «Berryland» er ingen revolusjon, det ruller og går i midtempo-låter om hjerte og smerte, rammet inn av både konsist og utflytende gitarspill. Små instrumentelle krumspring løfter det hele: plutselig er det en liten fløytesolo eller et atmosfærisk orgel som tar over hovedrollen. Favorittlåter så langt: «Fruit, «Passing Scene», «D.Y.W.I.B» og «Pedestal». Anbefales? Ja! (EDHO)

Etter å ha kommunisert med Popklikk-Espen (den eldre) på Messenger dukket det plutselig opp noen anmeldelser fra ham også. Anmeldelser du kan lese her:

Lars Winnerbäck: «Eldtuppen» (album)

Med «Eldtuppen» viser Winnerbäck nok en gang at han er en av Nordens beste låtskrivere. I mine ører høres dette ut som hans beste plate siden «Daugava» fra 2007. Winnerbäck, som er en utmerket ordsmed, makter å fylle tekstene med både mørke og lys; det gis plass til både tvil, usikkerhet, vemod, fortvilelse, oppgitthet, lysglimt og framtidstro. Lydbildet er sobert og effektivt, og låtene bygges i stor grad opp rundt Winnerbäcks lett sørgmodige stemmme. At musikken hans har likhetstrekk med Lundell, Thåström og Sundström, er et kvalitetstegn så lenge han makter å stå på egne ben. Noe Winnerbäck selvfølgelig makter, han er ikke en av nåtidens mest populære svenske artister uten grunn. Plata kan slå i bordet med mange knallåter, men akkurat nå hører jeg mest på den lett Van Morrison-inspirerte avslutningslåta, «Hymn». En låt der teksten virkelig skinner. ( Espen A. Amundsen)

Liam Gallagher: «Why Me? Why Not» (album)

På sitt andre soloalbum klinker lillebror Gallagher til med et album det tidvis slår gnister av. Et album som høres ut som en herlig blanding av artister som John Lennon, Shack og Liams første band, Oasis. At det ikke er spesielt originalt betyr nada så lenge man spar fram sjarmerende og svært iørefallende låter som «Shockwave», «One Of Us», «Once», «Now That I Found You», «Alright Now», «Meadows», «Misunderstood» og «Glimmer». Litt mange låter, javel, men alt i alt er «Why Me? Why Not» en skikkelig gladmelding av et album! (EAA)

Tore Renberg: «Min finaste venn» (singel)

Jada, Tore Renberg er først og fremst forfatter, men at han også kan skrive låter, er hans to soloskiver utmerkede eksempler på. «Min finaste venn» er en av Renbergs beste låter så langt. Den fine teksten, som ( ifølge mine ører) handler om vennskap, oppbrudd, savn og vemod (les: livet), går hånd i hånd med en melodi som klamrer seg fast til lytteren. At både Immanuel Kant og Pogo Pops dukker opp i teksten, er trolig en sensasjon, for det har neppe skjedd tidligere i verdenshistorien. Uansett, Renbergs nye låt er en fin venn å ha når høstmørket fester grepet. (EAA)

The Rubinoos: «From Home» (album)

Da jeg var ung hørte jeg i en periode utrolig mye på The Rubinoos’ gitardrevne musikk, og da i særdeleshet det selvtitulerte debutalbumet (1977) og «Back To The Drawing Board» (1979). To album bestående av ekstremt mange melodiøse låter i krysningspunktet mellom softrock og powerpop. På «From Home» fortsetter de å pøse på med svært iørefallende låter der gitarene og deilige koringer spiller hovedrollene. Liker du artister som The Knack, Nick Lowe, Cheap Trick, The Raspberries, Paul Collins og Dwight Twilley, er det bare å begynne og lytte umiddelbart. Foruten å produsere plata har gitarhelten Chuck Prophet (Green On Red) skrevet låtene i samarbeid med The Rubinoos’ Tommy Dunbar. Noe som har resultert i et album som vibrerer av energi og overskudd. (EAA)

Og selvfølgelig dukket Popklikk- Eivind også opp med en anmeldelse rett før saken skulle publiseres. Den kan du lese her:

The Cleaners From Venus: «The Essex Princess» (singel – 3 låter)

Martin Newell er en kunstner som holder fast ved sitt uttrykk. Det betyr at disse sangene kun i mindre grad egner seg for hi-fi entusiastene. Digital distribusjon derimot, er ideelt for sjøsetting av Newells flaskeposter. Fra kysten av Essex til deg og meg. Her finner vi tre sanger, refleksjoner over den store bevegelsen, som er livet selv. Tittellåta er erkebritisk, med et gitarriff løftet fra The Byrds på sitt umiddelbart beste. Tekstmessig er det interessant som alltid. Newell er en begavet låtskriver. Han er storebroren til Andy Partridge. Best liker jeg «Madison Girls» med en nydelig melodi og like deler støy som fuglesang i bakgrunnen. Det er noe høstlig og sødmefylt ved disse låtene, omtrent som kjølige epler i pappesker, med avispapir på bunnen av esken. Jeg tenker også på diktet av Øverland. Jeg går omkring og tar på en og annen ting. Stå på, Martin Newell! (Eivind Sigurd Johansen)