Retirement Party

Retirement Party

Popkick er smakebiter og omtaler av nye plater det er flaut ikke å kjenne til – omhyggelig kuratert av Popklikk, redaksjonen med landets overlegent beste musikksmak.

Retirement Party: «Passion Fruit Tea» (singel) 

Av og til (eller ganske ofte) er to og et halvt minutt nok. Retirement Partys “Passion Fruit Tea” er en øredøvende instant classic i pop-punk-sjangeren – en sånn melodi du må være allergisk mot popmusikk for ikke å elske umiddelbart, omgitt av en kaskade av høyspent, larmende gitarstøy – Weezer med J.Mascis og hans dobbeltgjenger på gitar. Albumet “Somewhat Literate” kommer 25. mai. (Morten Solli)

Label

Label

Label: «Summer Went Wrong» (singel)

Oslo-pop’erne i Label er tilbake! «Summer Went Wrong» er bittersøt poprock, hvor Labels signatur fra debutplata «Oslo So Slow» er vel ivaretatt: fin vokal, sterk koring og herlig melodi. La oss kalle det østlandsk vestkystpop? Jeg overbevises allerede av de første akustiske akkordene og blir nesten religiøs når el-gitarene entrer miksen. En solid gitarsolo minner om gitarkicket på Euroboys sin Soft Focus – og låta er perfekt porsjonert på drøye tre minutter. God sommer! (Espen D.H. Olsen)

Manic Street Preachers: «Resistance In Futile» (album)

De evigunge britene bare fortsetter å levere kvalitetsmusikk til folket. Denne gangen har de pumpet opp lydbildet så mye at det nesten sprekker av overskudd og musikalsk giverglede. «Resistance In Futile» er så melodisterk og energisk at den fortjener varme omfavnelser og mye lyttetid. Vi snakker pur pop tilsatt store doser kraft og en produksjon med et voldsomt vingespenn. Om du begynner med «International Blue» er mye gjort. (Espen A. Amundsen)

MSP

MSP

Heigh Chief : «Heigh Chief II» (album) 

Heigh Chief er et ungt, ambisjonsrikt og svært lovende Osloband som, naturlig nok ut fra tittelen, er ute med sitt andre album. Plata begynner med «Dawn Patrol» som også er den første singelen. Det er drivende stopp/start rocker, med smarte instrumentale grep, men som er litt ukarakteristisk for resten av plata. Gruppa er bygd opp rundt gitaristene og vokalistene Marcus Løvdahl og Bjørn Blix, som deler låtskrivinga mellom seg.
De komplimenterer hverandre sjeldent bra, med flott gitarspill og engasjert sang. Heigh Chief får meg mest til å tenke på Little Feat og seinere band som Black Crowes, men også Ry Cooder. De har beina stødig plantet i en amerikansk tradisjon, og beveger seg i krevende spor. Men finner fram med sikkerhet og guts. Heigh Chief behersker dette musikalske landskapet nesten overraskende godt. Løvdahl og Blix leverer sterke og velkomponerte låter, som er rike på fine instrumentale detaljer. Groovy Hammond og glimrende slidegitarspilling gir gruppa særpreg, mens rytmeseksjonen har en intuitivt svingende forståelse for dette stoffet. (Eivind Sigurd Johansen)
Ry Cooder

Ry Cooder

Caddy: «Miracle turn» (singel) 

Våren er her. ENDELIG! Og akkurat i tide til det har Caddy sluppet denne kruttsterke singelen. Lett euforiske  «Miracle Turn», er som skapt for denne tiden på året. Tenk sykkelturer, bilturer, nyte sola på terrassen eller henge med gjengen i parken. Klassisk powerpop med akkurat nok gitarkrønsj, sprinklet med himmelsk koring og små keyboard-dytt til å løfte en meget smittende melodi som sitter i øret lenge etter lyttingen er over. Tankene går i retning band som Sloan, Teenage Fanclub og The Bigger Lovers. Dette lover ekstremt bra for det kommende albumet! (Espen D. H.Olsen)

Beach House: «Dark Spring» (singel) 

Lekker smakebit fra albumet “7” som kommer 11. mai. Uptempo til denne duoen å være, men med det semielektroniske soundet høyst intakt: Cocteau Twins møter Nico med Deerhunter som backingband.  Baltimore-duoen som debuterte i 2005 låter uforskammet moderne tross velkjent oppskrift. Myriader av Alex Scallys gitarer høres ut som synther – Victoria Legrands angeliske vokal er tydeligere og høyere i lydbildet enn vi er vant med – det låter fortreffelig! (Morten Solli)

Caddy

Caddy

Ry Cooder: «The Prodigal Son» (singel) 

På sitt kommende album gjør Ry Cooder igjen det han var så historisk god på i 1970-årene. Han tar en sjanger, gospel denne gangen, finner fram til obskuriteter ingen har hørt om, legger dem i Cooder-gryta og dynker dem i sitt unike organiske kombo-sound, nå inkludert sønnen Joachim på trommer, med den ikoniske slide-gitaren i front. Sjekk smakebitene og intervjuet på Facebook-sida hans. Album snart – her er en finfin forsmak. (Morten Solli)

Okkervil River: «In The Rainbow Rain» (album) 

På sitt ferske album har Will Sheff og hans Okkervil River funnet fram til et musikalsk trylleformular bestående av en perfekt blanding pop, rock og americana. Plata velter seg i et tidvis storslått lydbilde som nå og da  sender tankene til the Waterboys den gangen de skapte «big music» midt på 80-tallet. De tre feiende flotte åpningslåtene legger lista så høyt at noen av de resterende sangene sliter litt med spensten. Men bare litt, for dette er en plate som stort sett leverer musikk fra den øverste hylla i platebutikken. (Espen A. Amundsen)

Haakon Ellingsen : «Kjærligheten skal også dø» (single) 

Ellingsen har en forkjærlighet for musikken Finn Kalvik skrev til Inger Hagerups lyrikk  Nå prøver han selv med musikk til Hagerups dikt. Først ut er denne. Lars Fredrik Frøislie fra Wobbler medvirker på keyboards og trommer, mens Lars Lillo-Stenberg korer. Det er en deilig produksjon med kassegitarer og analoge elektroniske tangenter. Melankolsk som diktet tilsier, men litt slurvete diksjon i vokalen trekker ned. Teksten forsvinner på en måte, og det blir feil. «Kjærligheten skal også dø» mangler også et løft. Jeg opplever låta mest som et albumspor, som fungerer best i en sammenheng, med andre låter å forholde seg til.  Det første plata han gjorde med norske tekster, «Orkaner og Fuglesang», var et smørgåsbord av overaskelser og spreke arrangement, innspilt med et stjernelag av musikere rundt Termo-etiketten. Oppfølgeren var enklere og mer eksperimentell i formen. Det nye albumet kommer i august, og ser ut til å legge seg et sted i mellom. (Eivind Sigurd Johansen)