Popkick – ukens utvalgte!

Stina
Stina

Popkick er smakebiter og omtaler av nye plater det er flaut ikke å kjenne til – omhyggelig kuratert av Popklikk, redaksjonen med landets overlegent beste musikksmak.

Neil & Liam Finn: «Lightsleeper» (album)

Skiva har en utydelig start der musikken flyter rundt uten å henge helt sammen. De strammer inn med «Meet Me in the Air». Men denne tvetydigheten blir mer enn en fornemmelse. Instrumentene blendes inn og ut av hverandre, lik skyer som formes over et hovedsaklig digitalt landskap. Det er tidvis frustrerende, for framdriften i låtene blir uklar. Men Neil Finn liker å overraske. Kjernen i låtene er likevel den unike evnen til melodiøsitet og overraskende vendinger, som strekker seg helt tilbake til tida i Split Enz. Vokalharmoniene er tidvis fabelaktige. Og med underlig poetiske tekstlinjer som «Listen, under the surface / silence has a purpose» eller «There´s no flavour as big as your thirst» trår de aldri helt feil. (Eivind Sigurd Johansen)

Stina Stjern: «Kap Herschel» (album)

Noen ganger slår lynet ned, musikalsk sett. Jeg har ikke hørt Stina Stjern før, på tross av at jeg prøver å følge med på det labelen Sellout! Music gir ut. Og for et lynnedslag! «Kap Herschel» er en fantastisk fin og skeiv plate. Det er lo-fi, det er shoegaze, det er indie, det er drømmepop. Det skimrer i et utall instrumenter og intrikate arrangementer, alt holdt sammen av Stina Stjerns varierte vokal og tilstedeværelse. Produksjonen er ekstremt god, jeg lurer på hva de har gjort for å få dette til å låte både «skittent» og «rent». til samme tid. Dette er en pop-plate som kommer til å ha lang holdbarhet! (Espen D.H.Olsen)

Gilbert
Gilbert

Tony Molina: «Kill The Lights» (album)

Tony Molina er et enmannsorkester som med litt hjelp har gitt ut et par finfine gitarplater de siste årene. «Kill the Lights» er et dypt nikk i retning jingle jangle-Byrds-inspirasjon og melodiøs poprock – finfine melodier og enkelt arrangerte låter. Det som skiller Molina fra hopen er lengden på låtene. De er veldig korte, oftest godt under to minutter. Hele plata er gjort unna på 14 minutter – det har du tid til! (Morten Solli)

Gilbert O’Sullivan: «Gilbert O’Sullivan» (album)

På sitt nye album høres min gamle barndomshelt ut som Paul McCartney i en myk innpakning. Åpningssporet, «At the End of the Day», er utsøkt pop mens påfølgende «The Same the Whole World Over» gyng, gyng, gynger av gårde ikledd en snerten gospeldrakt. Brorparten av låtene er så melodiøse og fintfølende at guttungen i meg smiler fra øre til øre. Musikken, som er bygd opp rundt Gilberts piano og stemme, er satt inn i et enkelt og effektivt lydbilde snekret sammen av den eminente produsenten Ethan Johns. Et lydbilde der orgler og deilige gitarsnutter fargelegger låtene på en herlig måte. (Espen A. Amundsen)

Kidjo
Kidjo

Two Medicine: «Gold» (singel)

Two Medicine er prosjektet til Midlakes bassist, Paul Alexander. Denne debutsingelen er en fin indie-poplåt, med luftig lydbilde og et drømmende uttrykk. Det låter «mindre» enn Midlake, Alexanders vokal er mer «nede» og arrangementet er ikke så mettet som Midlake har hatt for vane. Dette er vellydende saker; keyboard, en smektende basslinje og subtile koringer løfter dette til en fin introduksjon til et spennende prosjekt. Følg med! (EDHO)

Angelique Kidjo: «Remain In The Light» (album)

Angelique Kidjo er en gammel ringrev. Jeg kan ikke tenke meg så mange andre som kunne tatt fatt på et så musikkhistorisk markant album som Talking Heads’ lysende «Remain in Light» fra 1980, og kommet unna med æren i behold. Men Kidjo både moderniserer og gjør ære på «Remain in Light», den ultimate syntesen av vestafrikansk inspirasjon og eksperimentell new wave. Kidjo tar musikk «tilbake» til gullkysten og krydrer den med ditto fantastiske koringer og vokaler, litt tekstlig oppdatering og og en solid dæsj kontemporær afrobeat. Særlig er åpningen med «Born under Punches» og «The Great Curve» helt fantastisk. Jeg er sikker på at David Byrne både gliser og danser til dette. (MS)

Gilberto
Gilberto

Gilberto Gil: «OK OK OK» (album)

Gilberto Gil har blitt 76 år og kommer med nye sanger etter flere år med alvorlige helseproblemer Plata har ikke uventet en personlig vinkling, og er produsert av sønnen, Bem Gil. Det mest overraskende med skiva er likevel hvordan den utstråler like deler brennende engasjement og tilstedeværelse. For dette er musikk til å gni søvnen ut av øynene med. Bern og Gilberto Gil serverer de beste caipirinhas, rytmisk intrikate i sylskarpe arrangement, gjennom djerve musikalske sprang. Du behøver ikke kjenne Brasils rike tradisjoner for å ha glede av denne skiva. Gil har for lengst hengt dressen tilbake i skapet etter en periode som landets kulturminister. Han formidler både nysgjerrighet og skapertrang, som med visdom og overskudd bærer disse låtene. Perfeito! (ESJ)

The Lemon Twigs: «Go To School» (album)

På «Go To School» møtes rockopera, cabaret, musical, pop og rock i skjønn forening. Musikalske referanser svinger fram og tilbake mellom blant andre Harry Nilsson, Queen, Lynyrd Skynyrd, Meat Loaf, Todd Rundgren, The Beatles. Rufus Wainwright, Big Star, Foxygen og The Voidz. Rett som det er slenger brødreparet fra Long Island, Michael and Brian D’Addario, inn et halv tonn med strykere eller blåsere. Rolige partier tar plutselig rennefart og eksploderer i noe mye større. Pianoet er ofte hjertet i musikken, men fordi variasjonen i hver enkelt låt ofte er relativt frisk, er avstanden mellom tøffe gitarriff, et stilig hus på prærien eller en vegg med strykere, aldri lang. (EAA)

 

 

 

Espen A. Amundsen
Espen A. Amundsen

Idéhistoriker og tidligere musikkredaktør i ABC Nyheter.

Artikler: 1624