75DAC5F7-17CA-4407-A16C-916878233FEAPopkick er smakebiter og omtaler av nye plater eller låter det er flaut ikke å kjenne til – omhyggelig kuratert av Popklikk, redaksjonen med landets overlegent beste musikksmak.

Malin Pettersen: «Alonesome» (singel)

Oslo, Tennessee! Malin Pettersen, kjent fra Lucky Lips og Oslos gode Americana-miljø har med «Alonesome» høynet forventningene før neste album. Dette er fin, akustisk country som bæres av Pettersens vokal og ektefølte framføring. Her tror jeg platebossene i Nashville snart bør kjenne sin besøkelsestid! Kanskje blir det en tur på Ryman Auditorium? (Espen D.H.Olsen)

The Hold Steady: «Trashing Thru The Passion» (album)

Etter å ha levert tre knallgode soloalbum, har Craig Finn funnet tilbake til sitt gamle band, The Hold Steady. Noe vi skal være veldig glade for. «Trashing Thru The Passion» er nemlig et av bandets beste album. Som vanlig leverer gjengen musikk som støyer, svaier, fenger og engasjerer. Musikk som sender tankene til artister som Bruce Springsteen, Hüsker Dü, The Replacements og Meat Loaf. Godt hjulpet av et lydbilde proppet fullt av el-gitarer, blåsere og hissige tangenter, fyker låtene ut av startblokka. Tekstene til Finn holder som alltid et høyt nivå, og bandet er så tight og samkjørt at man nesten blir overveldet av overskuddet og entusiasmen som popper opp fra rillene. (Espen A. Amundsen)

The Switch: «Spring in The Forest Time (singel)

Har The Switch gått hen og laget et vaskeekte «hodetelefon-album»? Det høres nesten sånn ut. Siste singel er så vellydende og finskrudd at den sikkert kan bli en referanselåt for hifiasylanter… «Spring in the Forest Time» er veldig The Switch, med en iørefallende melodi, men fremfor alt er det helheten i arrangementet som tar denne låten opp et hakk eller to. Det åpner med en enkel akustisk gitar, så bygger Oslo-bandet smart pop med lette synth-lyder, et orgel av en eller annen type, stødig bass og som alltid fin vokal. Og en deilig, sløy og jazzete gitarsolo. Bravo! (EDHO)

Peter Bruntnell: «King Of Madrid» (album)

Peter Bruntnell har siden debuten «End Of The Earth» (2003) gitt ut et knippe meget gode album der (power)pop, rock og americana forenes på utsøkt vis. En tradisjon som videreføres på «King Of Madrid», hans beste album så langt i karrieren. Bruntnells lune og tiltalende stemme, pakket inn i et lekkert og nyansert lydbilde, tilfører de melodiøse og tidvis vare og svært vakre låtene, både særpreg og varme. Noe tittellåta, «Memory Hood», «Snow Queen», «Thief of Joy», «Broken Wing» og «National Library» er sabla gode eksempler på. Liker du artister som Wilco, Matthew Sweet, The Smithereens, The Byrds, Mark Eitzel, R.E.M. og The dB’s, kommer du (nesten) garantert til å sette stor pris på Bruntnells musikalske univers. (EAA)

Rayland Baxter: «Good Mmornin» (album)

Popklikk-favoritten Rayland Baxter så rapperen Mac Miller spille fletta av publikum på en festival tidlig på 2010-tallet. I 2018 døde Mac Miller av en overdose etter år med rusproblemer. «Good Mmornin» er Baxters hyllest til Miller: et mini-album med syv cover-låter. Miller var en eklektisk rapper som gjerne dro inn soul eller jazz i sine låter. I Baxters versjoner er låtene til dels nedstrippete, men også med noen hint av jazzgitar og fin perkusjon (og en xylofon!). Start med «Objects in the Mirror», «2009» og «Come Back to Earth»! (EDHO)

Lloyd Cole: «Guesswork» (album)

Med tanke på at jeg aldri har vært vilt begeistret for elektronisk musikk, var skepsisen relativt stor da nyheten om at Lloyd Cole, en musikalsk favoritt, hadde krydret sitt nye album ved hjelp av store mengder elektroniske hjelpemidler. Etter mange ukers lytting er jeg fremdeles en anelse skeptisk, men så lenge kvaliteten på låtene holder et høyt nivå, er jeg ganske fornøyd. Selvom «Guesswork» ikke er blant Coles beste album, har jeg fått skikkelig sansen for låter som «The over Under», «Night Sweats», «Moments and Whatnot» og «When I Came Down From The Mountain». Godt hjulpet av gode melodier, oppegående tekster og Coles usedvanlig tiltrekkende stemme, er jeg ganske sikker på at «Guesswork» på sikt kommer til å vokse seg både stor og sterk. (EAA)

Sean O’Hagan: «On a Lovely Day» (singel)

Kammerpop-sjefen Sean O’Hagan har produsert og arrangert for andre mens vi har ventet på et nytt High Llamas-album. Håpet for det svinner, med nyheten om et solo-album fra Sør-Londons melodimester. «On A Lovely Day» er vintage O’Hagan og viker ikke en tomme fra hans favorittformel. Det er med andre ord melodiøst, intrikat arrangert, et vell av instrumentale krumspring, godlyd og en fade akkurat når det kanskje blir anelsen for søtt. (EDHO)