Beach House

Beach House

Popkick er smakebiter og omtaler av nye plater det er flaut ikke å kjenne til – omhyggelig kuratert av Popklikk, redaksjonen med landets overlegent beste musikksmak

Beach House: «7» (album)

Med sitt sjuende album (ja, derav albumtittelen 7) høres Beach House kanskje bedre ut enn noen gang. Etter noen litt mindre interessant plater, er « fullpakket med gode låter og Legrand/Scully virker mer engasjerte, hvis man kan bruke et sånt ord. «7» kjennes mer organisk ut, det er mindre programmering, større trommer og vokalen er litt mer framme i lydbildet. Det er fortsatt drømmepop og shoegaze som står på menyen, så klart, men med et litt sterkere «kick» i noen låter. Sjekk ut låter som «Dark Spring», «Drunk in L.A.», «Black Car» og «Woo», for å nevne noen. (Espen D.H. Olsen)

Anja G.

Anja G.

Anja Garbarek : «The will to walk» (singel)

Det har vært stille fra Anja Garbarek lenge. Denne slippes nå også i fysisk format. Et maskindrevet tusenbein som stanser, sorterer beina og marsjerer videre i en elektronisk natt.  Stemmer svever lik spøkelser, fanget og kapslet inn i et foruroligende mørke. Garbarek har definert sine egne regler, i et visuelt uttrykk hvor det alltid er noe truende som beveger seg like under overflaten.Refrenget griper tak i deg, selv om låta ikke er en like stor åpenbaring som «The last trick». Garbarek har også et spennende nytt prosjekt på gang,som presenteres på festspillene i Bergen seinere i måneden. (Eivind Sigurd Johansen)

Eleanor Friedberger: «Rebound»

Friedbergers forrige album, «New View», var så sabla fint at det smalt rett inn på lista da Popklikk kåret årets beste plater 2016. At hennes nye album, «Rebound», er minst like bra bør ikke overraske noen. Eleanor er nemlig en sjelden god låtsnekrer som alltid leverer. Etter cirka ett år i Athen, Hellas, dukker hun opp med et album som i større grad enn tidligere dyrket popen framfor rocken. En forandring som i stor grad skyldes en tilsynelatende vektløs produksjon båret på hendene av elektroniske virkemidler. Men frykt ikke, det ligger alltid en gitar eller to på lur. «Rebound» er, foruten å være et av årets beste album så langt, skapt for late dager, sandslott og en og annen badeball. (Espen A. Amundsen)

Eleanor

Eleanor

Bendik Brænne: «The most beautiful tune» (singel)

Sommeren kom og så begynte det å regne. Akkurat i tide til det har multi-instrumentalisten og låtsmeden Bendik Brænne sluppet en flott liten singel. «Just a beautiful tune» er en værsyk, fin popmelodi om savn, lengsel og «den andre» i livet. Låta er svøpt i en reservert, men nydelig tverrfløyte, litt saksofon og dempet kassegitar. Det er noe Nick Drake over det kanskje, men fremfor alt er det låtskriving av toppklasse fra Oslo, Norway! (PS, glem for all del ikke å lytte til hans fine plate fra i fjor: «The Last Great Country Swindle»). (EDHO)

Kristin Minde : «Hjerteslag» (album)

Kristin Minde er en ung sangerinne og låtskriver, med mye på hjertet og et stort engasjement. På dette albumet viser hun en vennlig oppriktighet i låter med smittende overskudd. «Hjerteslag» er kommende sommerpop i et lett og optimistisk lydbilde. Det gjøres med akustisk lekenhet i uanstrengte melodier som sitter godt i øret. Tittellåta liker jeg særlig godt. Minde har teft og forkjærlighet for elegante melodiske valg og interessante harmonier. Hun balanser en dybde i tekstene, men tipper over i trivialiteter noen steder. Musikalsk blir det mye av det samme uttrykket gjennom hele plata, og hun kan tidvis fremstå noe overivrig. Balladen «Opp» er flott, og bryter dette på en fin måte, med en tyngde plata godt kunne hatt mer av. (ESJ)

BB

BB

FUTUREBIRDS:  «Portico» (Dobbel-EP/album)

FUTUREBIRDS er venner av Popklikk-favorittene Susto. Disse gladgutta fra Athens, Georgia, spiller en form for kosmisk post-country, med små innslag av shoegaze og gitartrøkk, spesielt på de to siste langspillerne. «Portico» var opprinnelig en dobbel-EP med to egne låter og seks coverlåter sluppet kun på Spotify og andre strømmere, men slippes nå også på vinyl. De tre gitaristene bytter på vokaljobben, hvilket bidrar til en interessant dynamikk over de åtte låtene. Country-rocken er mer framtredende på «Portico» enn de tidligere platene, med lett skingrende vokal, fint porsjonert steel-gitar og lette fuzzgitar-soloer. En fin sak fra et band flere burde sjekke ut. (EDHO)

Esbjørn Svensson Trio : «Viaticum» (singel)

«Viaticum» er en smakebit fra «Live in London» som lanseres nå, 10 år etter Svenssons tragiske bortgang. Innspillingen er fra 2005. Dette er musikk fra hjertet, i hengivenhet til øyeblikkets magi, hvor hver tanke også er en ny mulighet. Berglunds bass er solid som et sycamoretre, mens Esbjørn Svennson utforsker melodien gjennom sanselige variasjoner i akkordene, lik elva som slynger seg gjennom dalen.Trioen viser tilbakeholdenhet i en europeisk tradisjon med røtter i folkemusikk, salmer og kammermusikk. Samtidig er det en åpenhet mot progressiv rcck på sitt beste. Og så er det den ene akkorden de hele tiden vender tilbake til. Det er ikke pop, men det burde være det.  (ESJ)

FUTUREBIRDS

FUTUREBIRDS

Dawes: «Living In The Future / Crack The Case» (dobbeltsingel)

LA-bandet Dawes leverer vanligvis solstenket vestkyst-rock av solid merke. Den forrige plata delte fansen veldig, men med disse to låtene fra den neste plata «Passwords»,  er de tilbake i folden, mer eller mindre. «Living In The Future» er en ganske streit rockelåt, med et litt tungt riff punktert av insisterende sang om vår tids usikre framtid. «Crack The Case» er en roligere kassegitarlåt som sakte lurer seg inn bak øret, med typisk Dawes-vokal, en sløy gitarsolo og utsøkt produksjon. (EDHO)

Emma Hegermann : «Puslespillbit» (singel)

Emma Hegermanns siste har et tett lydbilde som minner meg litt om den blå plata til Jim Stark. Trommene er høyt oppe i miksen. Det er en spennende produksjon, med bånd-delay og uventede  klanger. Innspillingen er strukturert rundt tangentene som gradvis skifter kolør og temperatur. «Puslespillbit» åpner seg fint opp med et godt melodisk budskap, til en underfundig tekst som er verd å merke seg; «Du er som luft gjennom en åpen dør / Du er et svar før jeg spør.» Låtskriver Cecilie Heramb har en avslappet og ærlig sangstil. Det er en tilsynelatende enkelhet i musikken hennes. Men det ligger en reflektert tyngde bak som er mest original og friskt tilstede. (ESJ)